Oslo kan få sin første «piazza» med uteservering på Karl Johans gate. Men da må politikerne og forvaltningen snakke med næringslivet.

For en fantastisk by vi opererer i. Oslo. Veksten er enorm, og hele Europa ser til Oslo. De merker ambisjonene, visjonene, kreativiteten og viljen til å skape noe nytt og unikt. Gründermiljøer. Kreative bransjer. Unik arkitektur. Kultur. Sterk kjøpekraft. Satsingsvilje fra eiendomsselskaper og utviklere. Og så videre. Internasjonale aktører ser ikke etter neste land de skal etablere seg i. De ser etter neste by. «Fremtiden vil gå fra å bestå av 200 land til å bestå av 600 byer,» har Kjell A. Nordström sagt gjentatte ganger. Og Oslo er definitivt en av de byene som verden ser til.

Den veksten vi opplever er krevende å håndtere. Investeringer i infrastruktur er nødvendig, og byens politiske ledelse og forvaltning i Oslo må håndtere dette på en snedig måte både overfor både staten og sin fylkesadministrative nabo i Akershus. Staten er en stor eier av Oslo, og det er vel ikke til å stikke under en stol at det i Stortinget ikke er så enkelt for de folkevalgte å snakke så varmt for Oslo. Der skal det snakkes varmt for Norge, ikke Oslo.

Når det er sagt, i Oslo har vi fantastiske muligheter til å kunne oppnå akkurat det vi vil. Sammen. Men, for å få til dette må det legges mer til rette for dialog, for samarbeid, for at det offentlige og private i langt større grad kan snakke sammen. Og derfor har jeg her tillatt meg å løfte frem det klassiske slagordet fra British Telecoms reklamekampanjer på 80-tallet, «It’s good to talk».

Rundt omkring i Oslo vokser det opp spennende, lokale initiativ. Gode ideer for byutvikling. Smarte løsninger. Noen bare skjer. Og ofte tilfeldig. Noen blir suksesser, mens andre bare forsvinner igjen. Og slik skal det være. For halvannet år siden var Monocle-gründeren Tyler Brulée innom Oslo. Han har gjort det til levebrød å reise verden rundt og studere gode byutviklingsprosjekter. Ett av de tingene han påpekte er at enhver levende by må ha et stort element av kaos. Man kan og skal ikke regulere for alt.

På Karl Johans gate dukket det for tre år opp noe nytt, en Sommerservering midt i gata, som aldri hadde dukket opp uten at hele sentrum var gjennom en oppussing og kunne oppleves som stengt. Paleet pusset opp, Universitetet gjorde det, Slottsbakken det samme, og så vel Stortinget. På rekordtid ble det gitt alle tenkelige tillatelser, og siden den gang har det vært en suksess. Det har blitt kalt Oslos første «piazza». Bilene måttet vike for gående, for folk som spankulerer og flanerer slik det også ble gjort før bilene kom til Kristiania. Men, på tross av at internasjonale bloggere og magasiner har vist bilder av Sommerserveringen og rost Oslo opp i skyene, har det vært en årlig kamp for å få dette til å kunne fortsette.

Her er et enkelt, lite initiativ, der aktører i et lokalt lite område går sammen om å skape noe nytt. Som har vist seg å være fantastisk populært i byen, og som binder sammen store deler av sentrum.

Er det da god forvaltning at enkeltaktører skal måtte kjempe beinhardt hvert eneste år, for å kunne videreføre dette? Eller, kunne det vært smartere om forvaltningen inviterte til dialog, for å trekke læring og veksler på dette, til å overføre slike prinsipper til andre områder i byen? Næringslivet i Oslo er ikke motarbeidere, vi er medarbeidere.

Derfor; It’s good to talk.