Med en liten "walkabout" og enkle observasjoner avsløres hvorfor et kommunalt drevet prosjekt for økt byliv ikke oppnår målsettingene: De som jobber der er ikke med på reisen.

Lørdag 4. august fra 14-tiden tok jeg en liten vandrerunde i Oslo sentrum. Jeg tar ofte slike "walkabouts", og nå var det spesielt interessant. Hvordan fungerte byen i sommervarmen? Var det mye mennesker rundt om i sentrum, eller var folka fortsatt utenbys og badet? Var det bra byliv? 

Jeg startet på Solli plass, vandret ned til Aker Brygge, over Rådhusplassen via Fridtjof Nansens plass, opp i Spikersuppa for deretter å gå ned Rosenkrantz gate og ut Havnepromenaden mot Vippa, forbi SALT, og deretter over til Sørenga og så tilbake til Jernbanetorget og oppover Karl Johans gate.  

Lørdagene er tradisjonelt den viktigste dagen for sentrum. Da blir sentrum besøkt av flest, og både restaurantene og butikkene har omsatt mest. Det er en lønnsom dag, da folk setter av mye tid sammen med venner og familien denne dagen. Også denne lørdagen. Det var et yrende liv på Karl Johan, i Spikersuppa, på Aker Brygge og rundt omkring. Selv ute på Vippa var det stappfullt, inne og ute.

Bildene over har det til felles at de er av tiltak som hovedsakelig er basert på private initiativ og investeringer fra næringslivet - fra de som eier og driver i områdene. Det er i deres interesse å gjøre stedene attraktive og spennende, å skape liv og realisere ideer - slik at folk ønsker å besøke dem, handle der, spise der, oppholde seg der. 

Da er det også svært interessant å se disse stedene opp mot noen av pilotområdene som er en del av programmet Bilfritt Byliv. Her er bilder tatt fra samme byrunde, samme ettermiddag:

Som det fremkommer av bildene var det betraktelig færre mennesker her enn i i områdene jeg viste først. Alle områdene og bildene er forøvrig fra bilfrie områder. Dog, der de øverste bildene viser private initiativ viser de nederste bildene kommunale initiativ. Det som er trist å se er at det f.eks. nederst i Rosenkrantz gate er fullstendig folketomt. Butikkene og kafeene på innsiden har stengt for sommeren. Øverst i Rosenkrantzgate (nesten oppe ved Stortingsgata) har restauranten leid areal av kommunen, men holder ikke åpent utendørs klokka 15 på en lørdag? På Fridtjof Nansens plass er det store, åpne områder med flere restauranter på innsiden. De holder også stengt, men burde kanskje også hatt serveringsareale ute på plassen? I Kjeld Stubs gate er det nok dessverre turistene som har glede av sittebenken, der de venter på at bussen skal komme. 

Det er veldig bra med kommunale initiativ og tiltak. Visjonen om et sentrum der privatbilismen skal vike for gående og syklende er en jeg helhjertet støtter. Også fordi jeg heiet på det - og aktivt jobbet for det - før "Bilfritt Byliv" ble et begrep i Oslo. Men, er det ikke snart på tide å innrømme at uten at aktørene som eier, driver og virker i disse gatene er involvert, inkludert og har eierskap til tiltakene vil ikke målene om økt byliv oppnås?

Folk sier "Men, det er jo alltid folk på Karl Johan og på Aker Brygge. Det er sidegatene som trenger liv og folk." Og det er helt riktig. Men, faktum er like fullt fortsatt det samme: Pilotprosjektene har ikke bidratt til byliv, og ikke fungert som annet enn møbler. 

Fokus må endres, og jeg har noen konkrete forslag:

1. Skift fokus fra problemgatene til de vellykkede områdene. Ved å ytterligere styrke og bygge på områdene der byliv fungerer vil dette smitte inn til sidegater og steder der det ikke er like mye liv.
2. Start i det små. Samle driverne og organiser opp enkeltgater, og gi midler til å teste ut og skape aktiviteter i hver gate.
3. Inviter gårdeierne og næringslivet til en felles dugnad, sammen med kommunen. Er det ikke snart på tide at vi river ned de store og tunge "siloene" i Oslo?

Bilfritt byliv skapes ikke av kommunen alene, men gjennom et samspill. Dessverre er Oslo sentrum for dårlig organisert til å få til dette samspillet, og noen må snart plukke opp denne hansken og tørre å gjøre noe med det. Det er politisk ansvar, og det er et ansvar i næringslivet.