Når var det at “profitt” ble et så negativt ladet ord? Er det slik at vi her oppe i lykkelandet Norge har blitt så bortskjemte at det har blitt nærmest legitimt å henge ut de som tjener penger? Bør vi begynne å snakke mer om hvorfor lønnsomhet er så viktig, i et bærekraftsperspektiv?

Sommerferien er over, Oslos gater syder av mennesker, det er festivaltid, og selvsagt er valgkampen godt i gang. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg også har et politisk engasjement, men jeg sliter med å delta i den polariseringen, tabloidiseringen og skyldplasseringen enkelte politikere bedriver. Behovet for å oppnå makt overskygger de politiske ideologiene, og jeg reagerer sterkt når mennesker skal puttes i bås og gjøres til syndebukker eller det som verre er - fordi de tjener penger. Når de samme politikerne prediker om viktigheten av bærekraftige løsninger stiller jeg meg spørsmålet: Vet de egentlig hva bærekraft handler om?

I mai skrev jeg en liten artikkel som på mange måter kan kalles et “crash course“ i sosial bærekraft. Der beskriver jeg nettopp det faktum at en av tre grunnpilarer innen bærekraftstenkningen er “profit”. På engelsk er det helt naturlig å bruke dette ordet. På norsk, derimot, har ordet “profitt” fått en negativ slagside. Gjerne i sammenheng med ord som “profitører”, “velferdsprofitører”, osv. Det er svært, svært uheldig. Og, de det går mest utover er de som virkelig har behov for bistand, for hjelp fra andre, og fra næringslivet. Vi ser nå en sterk dreining fra flere politiske hold, mot et samfunn der flere og flere mener det offentlige skal gjøre mer enn før. “Profit”, eller “lønnsomhet” på norsk, er et sentralt premiss for bærekraft. Det vi derimot må bli flinkere til å snakke om er den langsiktige lønnsomheten, der ikke kortsiktige hensyn overskygger de langsiktige. Derfor har vi valgt å bruke ordet “økonomi”. Lønnsomhet er et fundament for god økonomi.

Samtidig ser vi også i en rekke kronikker og debatter at ordet bærekraft i stadig større grad blir synonymt med hensynet til miljø og klima. Det er fantastisk med den økende bevisstheten om hvordan vi må jobbe for å bevare miljøet og hindre klimatiske ødeleggelser. Og, “Planet” (“Miljø” i den norske modellen) er den andre grunnpilaren i bærekraftstenkningen. Derimot er det altså at det nå i stadig større grad også snakkes om sosial bærekraft, altså den tredje grunnpilaren - “People” - innen bærekraft. Den er oversatt til “sosialt” på norsk, derav sosial bærekraft.

Utfordringen er samtidig at det er veldig mye begrepsforvirring og prat om dette. Det vi alle må bli flinkere til - vi som jobber med byutvikling og bærekraft - er å vise hva dette betyr i praksis. Hva er det vi faktisk gjør? Hva kan andre lære av oss? Hvordan kan vi dele kunnskap og kompetanse? Hvordan kan vi alle bidra til å inkludere bedre, eller å skape muligheter for andre å kunne lykkes bedre i å få noe meningsfylt å drive med?

Det er en gryende oppvåkning fra både arkitekter og utbyggere for det å jobbe med nabolagene, plassene, stedene, menneskene. Det er svært motiverende å merke at stadig flere nå snakker om rommene mellom byggene, vel så mye som utelukkende uttrykket på byggene. Men, fortsatt er det mye som må og kan gjøres. Fortsatt er det mange deler av landet vårt der folk ikke har det bra, der folk faller utenfor eller ikke får de samme mulighetene som vi andre tar for gitt. Det kan vi gjøre noe med, hver og en av oss. Vi kan også vise at de tiltakene ikke handler om veldedighet, men er økonomisk smarte. De bidrar derfor til lønnsomhet.

Jeg gleder meg til en svært, svært spennende høst.