Dette er beviset på at Oslo kommune ikke alene kan aktivisere sentrum: Kommunen evner ikke å følge opp om hva byen ønsker og trenger i sentrum. Bymiljøetaten trenger hjelp!

Oslo sentrum har vært gjennom flere tøffe år nå. Ingen områder i Norge har vært hardere rammet, av konsekvensene av koronaepidemien. Før pandemien sto de pluss minus 1 000 handels- og serveringsbedriftene i sentrum for 16,9% av all omsetning i Oslo. I 2021 var tallet falt til såvidt over 12%. Når den totale omsetningen i Oslo er rundt 100 milliarder kroner betyr dette enorme tall.

Jeg har i mange år vært en aktiv tilhenger av et sterkere sentrumssamarbeid i Oslo. “Bydel Null”, har jeg kalt det. Og jeg har tidligere vært litt lei av de som har snakket om at alt er så ille i sentrum.

I midten av sentrum ligger Spikersuppa, denne lille vanndammen som vinterstid gjøres om til Norges mest populære skøytebane. Fra 2012 til 2017 var jeg senterleder på Paleet, og samtidig styreleder for Strøksforeningen Studenterlunden. Jeg ivret for å dyrke frem alt som skapte byliv utenfor Paleet, fordi jeg mente det var positivt for økt besøk til Paleet. Jeg fikk blant annet stengt Karl Johans gate for biler, og erstattet med stoler, bord, parasoller og plantekasse, fra 18. mai til langt ut i september, hvert eneste år med start i 2013. Karl Johans Sommerservering har vært en årevis tradisjon, som de senere årene har blitt etterspurt av Oslo kommune. Slik var det ikke i starten.

I 2013 sto skøytebanen i Spikersuppa i fare for å gå inn i historiebøkene, fordi stat og kommuen ikke ble enige om hvem som skulle ta kostnadene ved oppgradering av frysemaskineriet da Saras Telt skulle rives. Jeg var så heldig at Oslos ordfører Fabian Stang engasjerte seg. Alle investeringer kom på plass, og Oslos befolkning kunne fortsette å glede seg på Norges mest populære skøytebane.

Jeg har alltid vært en sterk tilhenger av samarbeid og dialog, og om å finne ut hvordan få folk til å jobbe for bedre og smartere løsninger. Å gå til juridisk søksmål har jeg alltid ment er en fallitterklæring. Det er siste utvei, og noe du definitivt bør unngå.

Dessverre var det nettopp dette Oslo kommune fikk mot seg i 2021. En gårdeier i nabolaget mente julemarkedet var ødeleggende for besøk til sitt kjøpesenter, og engasjerte et svært fremtredende advokatkontor til å hjelpe seg i søksmål mot Oslo kommune. De ville stoppe julemarkedet. Dette søksmålet holdt på å lykkes. Etter å ha blitt avvist av kommunen sendte advokatene saken til statsforvalteren. Statsforvalteren valgte til slutt også å avvise søksmålet.

Når så årets “Jul i Vinterland” skulle planlegges oppsto samtidig nye utfordringer. Nå var det ikke lenger Bymiljøetaten men Plan- og Bygningsetaten Lund Gruppen måtte forholde seg til. Nå kom det nye krav på bordet, blant annet om byggesøknad. Det kom også andre krav enn de som var spesifisert i den opprinnelige anbudsrunden.

Det ble mange kameler som måtte spises. Jeg har fulgt prosessen, og skal ikke gå i for mye detaljer på alt her. Det som gleder meg er at Oslo får et julemarked. Men, jeg må innrømme at det er noen ting som gjør meg nærmest ekstatisk, litt sånn som en ihuga bylivsentusiast kan bli. Sjekk dette bildet:

I alle år da jeg jobbet på Paleet ivret jeg for å få til et supert samarbeid med “Jul I Vinterland”. Jeg ivret for åpne ganger og at Karl Johans gate skulle være en del av julemarkedet. Jeg forsøkte å ta fullstendig eierskap til julemarkedet, fordi jeg mente de 2,5 til 3 millionene besøkerne til Spikersuppa og skøytebanen var “good for business”.

Jeg har ikke oversikt over regnskapene til advokatkontoret, Oslo kommune og Lund Gruppen knyttet til de ulike prosessene. Men, jeg ville ikke bli veldig overrasket over at vi snakker om rundt regnet 5 millioner kroner i saksbehandlings-, advokat- og arkitektkostnader for å få til at den ene veggen på julemarkedet er vendt ut mot Karl Johans gate. Eller at det er satt ut benker og fakler i gata, som inspirerer til liv og som fungerer helt fantastisk til å knytte hele området sammen.

Dette kunne vært unngått, uten søksmål, dersom Oslo kommune hadde ønsket det. Og dersom Oslo sentrum hadde vært organisert, med noen som kunne få kommunen og aktørene til å samarbeide bedre.

Det går årlig millioner av kroner til advokater og arkitekter, både her og andre steder i sentrum. Er det nødvendig? Hadde vi ikke spart mye, dersom vi samarbeidet mer?

Ikke minst, kunne vi ikke fått til bedre løsninger for hele Oslo, dersom etatene snakket bedre sammen. Og også hadde noen fra næringslivet de kunne sparret med og fått hjelp fra, for å forsikre at de fikk til et mer aktivt byliv?

I 2024 feirer Oslo at det er 100 år siden Norges hovedstad fikk tilbake sitt historiske navn, da Stortinget mente det var viktig som ledd i å bygge nasjonal identitet og stolthet. Jeg heier på å fortsette å bygge denne stoltheten, både for hele Oslo og for hele Norge.

God adventstid!