Det store spørsmålet jeg stiller meg, er om det finnes ildsjeler og bedrifter på Lysaker som ønsker å følge i fotsporene til Norges kanskje største helt noensinne. Han bodde på Lysaker, og dette var kontoret hans.

På mandag denne uken var det generalforsamling i Lysakerbyen Næringsvel. Det ble besluttet at foreningen skifter navn til Lysakersamarbeidet, og skal bli et klyngesamarbeid for alle næringsaktører på Lysaker. Jeg blir daglig leder. Ambisjonen er at næringsliv og nabolag i fellesskap fremover skal jobbe for å løfte Lysaker. Det skal bygges sterkere stedsidentitet, sterkere lokal stolthet, og gi alle mennesker der - enten de bor eller jobber der - en sterkere tilhørighet til Lysaker.

Da jeg først ble spurt om å se nærmere på Lysaker var det med en viss usikkerhet. Hva var “Lysaker”, utover å være en stasjon, en motorvei på toppen av et par underganger, bøttevis av ulike næringsbygg (ikke alle like sjarmerende og inkluderende), og et inntrykk av et sted det var litt langt mellom lyspunktene og attraksjonene.

Jeg slet lenge med å finne en knagg, men så begynte jeg å grave enda dypere i historien til Lysaker. Det som var overraskende for meg - og faktisk noe jeg ser på som en liten “skattekiste” - var historien om Lysakerkretsen.

Lysakerkretsen var en gruppe kunstnere og profilerte personer, som fra slutten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet har hatt en ekstremt viktig påvirkning på den tidlige nasjonsbyggingen i Norge, i frigjøringen vår fra både dansk og svensk kulturarv. Lysakerkretsen må faktisk tilskrives mye av det vi i dag ser på med stolthet, som bærebjelker for norsk identitet: Språket, langrenn, eventyrene, og stoltheten over et mangfoldig, likt, grønt og frodig land.

Dette skjedde altså med utgangspunkt i Lysaker, inkludert både Bestum og Lagåsen, både på Bærumssiden og i Aker (som kommunen het frem til det ble en del av Oslo kommune i 1948).

To sentrale aktører i Lysakerkretsen var maleren Erik Werenskiold og oppdageren, forskeren, politikeren og humanisten Fridtjof Nansen. De var naboer, på Lagåsen, og svært gode venner. Portrettet Werenskiold malte av Nansen illustrerer dette. Det finnes i to eksemplarer, der det ene står i en av stuene i Nansens hjem på Lagåsen.; Polhøgda. Jeg hadde sett det avbildet flere steder, da jeg leste meg opp på Lysakerkretsen og deres betydning. Men så, en kveld da jeg var innom Polhøgda og hørte et foredrag (i regi av Fornebo Vel), fikk jeg også se portrettet fysisk. Det var mektig.

Fridtjof Nansen må være Norges kanskje største helt, i det minste i moderne tid. Ikke bare er hans doktoravhandling fra 1882 om slimålens nervesystem sentral den dag i dag, for alle som jobber med nevroanatomi. Han ble senere professor i både zoologi og oseanografi. Innimellom dette krysset han isen på Grønland. Han førte Fram gjennom polisen, og var nære på å nå Nordpolen på ski. Samtidig med dette engasjerte han seg sterkt i norsk politikk. Sammen med Werenskiold og resten av Lysakerkretsen engasjerte de seg sterkt i kunst, skriftspråk, kulturliv og debatter. De engasjerte seg sterkt for å skape historier nordmenn kunne ta del i og være stolte av. Fordi de mente Norge behøvde å få sine egne historier, tuftet på norske tradisjoner og norsk historie.

Det som er spesielt spennende med Nansen var også hans politiske og humanistiske engasjement. Han sørget for at prins Carl av Danmark ble Norges nye konge. Han ble Norges første ambassadør til England etter 1905. Mest av alt: Det er i år 100 år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris, for hans enorme innsats som reddet millioner av russiske og ukrainske mennesker fra sultkatastrofe. Innføringen av Nansenpasset bidro til å hjelpe hundretusener av flyktninger, som plutselig var blitt gjort statsløse av Lenin. Blant disse er Igor Stravinsky, Sergej Rachmaninoff og Marc Chagall. Senere på 1920-tallet reddet han også millioner av armenere fra å dø av sult, og jeg kan bare ikke slutte å bli imponert over hva han fikk til.

Fridtjof Nansen døde i 1930, og han ønsket at hans hjem på Polhøgda ikke skulle bli et museum. Polhøgda skulle fortsette å jobbe for bedre samfunnsutvikling. Derfor er det nå Fridtjof Nansens Institutt som har kontorer der, og som jobber nasjonalt og globalt med omfattende forskning innen tema knyttet til samfunnsutvikling. Som de selv skriver: “FNI er en uavhengig stiftelse som driver med forskning på internasjonal miljø-, energi- og ressursforvaltningspolitikk og jus.”

Lysaker er et fantastisk knutepunkt, med mange muligheter fremover. Her kobles Oslo og Bærum, land og vann, nord og sør, tog, bane og bil, og enorme muligheter nå som snart Fornebubanen også kommer på plass. Det jobber nesten 30 000 mennesker på Lysaker, og i nabolaget rett rundt bor over 7 500.

Alle disse 37 500 menneskene har få gode steder å treffes og møtes. Kulturtilbudet er tilnærmet fraværende.

Det er dette vi nå ønsker å ta tak i. Mange av bedriftene i området satser tungt, også globalt, på store og viktige prosjekter for samfunnsutviklingen fremover. Det være seg innen fornybar energi eller nye teknologiske løsninger. Dette tror vi også kan være klokt å vise lokalt, i å vise verdiene av hvordan disse bedriftene jobber. Vi tror bedriftene blir mer attraktive, som arbeidsgivere, ved å tenke nytt og i å se hvordan samarbeid og klynger kan bidra til ny energi. Litt slik Lysakerkretsen gjorde det for over 100 år siden.

Historien for Lysaker finnes i menneskene der. Bak kontorpultene og rundt møtebordene finnes dyktige og engasjerte mennesker. Nå starter arbeidet med å finne ildsjelene og de som ser utover bare det økonomiske og seg selv. Hvis du leser dette og tenker “Dette er meg!” håper jeg å høre fra deg.

Jeg gleder meg til å ta fatt på jobben!

For spesielt interesserte, les gjerne Bodil Stenseths “En norsk elite, nasjonsbyggerne på Lysaker 1890 til 1940”. NRK har også en strålende dokumentar om dette i arkivet; “De bygget Norge. Erik Werenskiold og Lysakerkretsen”.