Et maratonløp til besvær

Store og plasskrevende arrangement i sentrum er ikke utelukkende positivt for byen.

Under Oslo Maraton, september 2016, hang vi opp et banner langs med Karl Johan. Ett av budskapene var også "Bryt her!"

Lørdagene er den viktigste handledagen for sentrumshandelen i Oslo, og det er flott at bykjernen fylles med mennesker. Dessverre har arrangementene blitt så store og plasskrevende at det ikke nødvendigvis er så positivt for byen. Et sentrum skal være for alle, spesielt på lørdager.

Det er liten tvil om at Oslo Maraton er en folkefest, og det er flott at Oslo kan vise seg fram fra sin beste side til både Oslofolk og tilreisende. Det meldes i år om rekordpåmeldinger til løp som Sentrumsløpet, Holmenkollstafetten og Oslo Maraton. Folk skal ut å løpe, og det er flott for den generelle folkehelsen at folk er i aktivitet. Vi trenger at folk trener, at folk aktiviserer seg, at folk er i fysisk aktivitet. Men, kanskje løpene har blitt så store at vi må tenke nytt? Er de for store for at de skal legges til handlegatene på handelens viktigste handledag? De store løpene bidrar kanskje med liv i gatene, men de bidrar ikke til å gjøre byen mer levende.

Mitt innspill her er ikke ment som noen krig mot idrettsklubbene, men som et innspill til å kunne få diskutert om det er riktig for Oslo å nærmest stenge sentrum tre lørdager i året for løp. Tall fra Institutt for Bransjeanalyse viser at 44% av all omsetning av klær i Oslo skjer i Oslo sentrum. Samtidig arrangeres de store løpene samtidig som folk skal ut for å kjøpe nye klær. Bare der aner vi konturene av konflikt. Sentrumsløpet går en av de siste lørdagene i april, Holmenkollstafetten en av de første lørdagene i mai, og Oslo Maraton nest siste lørdag i september. Det er høysesong for handel.

Løpene har blitt store og krevende arrangementer, som henholdsvis BUL, Tjalve og Vidar har ansvaret for. Dette er også viktige inntektskilder for disse klubbene, som viktige tiltak for å finansiere virksomheten deres. Det er flott at de bidrar til å øke folkehelsen, og løpene er flotte tiltak for å markedsføre Oslo og sentrum. Den senere tid har også både kommunen og arrangørene blitt flinkere til å forsøke å gjøre det bedre for handelsaktørene, ved å legge mer til rette for at folk kan komme seg til sentrum og til butikkene sine.

Samtidig kan jeg ikke la være å stille spørsmålet om det er klokt for Oslo sentrum å ha disse løpene på lørdager. Ingen i Oslo har påtatt seg å gjøre et helverdig regnskap for hvorvidt det er bra eller ikke.

Det er dessverre slik at deler av byen blør når folk står som sild i tønne og det skiltes på innfartsårene «Avoid city centre». Hvorfor kan vi ikke gjøre som de store metropolene, og flytte løpene til søndager og heller la bylivet blomstre på lørdager?

På slike dager blir de bilbaserte kjøpesentrene utenfor Oslo sentrum godt besøkt, og folk rømmer unna sentrum på grunn av alle menneskene. Er det god markedsføring av et levende sentrum? Dersom Oslo tar mål av seg til å bli en metropol bør vi kanskje snart også oppføre oss som en?

Gåbyen Oslo

Det som kjennetegner Oslo mer enn andre byer, er at i Oslo går folk.

I disse dager kan engasjerte byfolk knapt unngå å gå på ett byutviklingsseminar daglig. Det er flott. Og på toppen av det hele har Oslopakke 3 blitt vedtatt, etter lange drakamper. Nå blir det fart på kollektivsatsingen, som Europas hurtigst voksende by virkelig trenger. Men, så slår det meg at retorikken om «bilfritt» har gjort at vi helt har glemt kjernen, det som kjennetegner Oslo mer enn andre byer: I Oslo går folk!

Det skal de ha, vårt nye byråd: De har fått til et solid engasjement om Oslo som fremtidig miljøby. Debatten har vel heldigvis nå også kommet dit at ingen tror noe på at Oslo sentrum skal bli bilfri. Det er ikke praktisk mulig, og heller ikke hensiktsmessig. Et hermetisk bilfritt sentrum frarådes av de fleste fageksperter. «Bilfritt» er bare et ord, for å fortelle om intensjoner og mål. Men målet er egentlig et annet. Det handler om politisk retorikk. Faktum er at det er bylivet som skal løftes frem, og der er vi alle enige. Så derfor har «bilfritt sentrum» bidratt til å få et fokus om hva det egentlig handler om – å gjøre sentrum attraktivt og tilgjengelig for enda flere mennesker. Det handler om å samarbeide om å få folk til å ha lyst til å bo, oppholde seg, handle, oppleve og jobbe i sentrum. Da må luftkvaliteten bedres, og tilgjengeligheten økes. Check! Dette er vi alle enige om.

På Oslo Kommunes Bylivsseminar, for introduksjonen av det nye kommunale prosjektet «Bilfritt Byliv», presenterte flere av foredragsholderne tall som tydelig viser at Oslo er en gåby. I Oslo foregår bare 4% av trafikken på sykkel, mot 37% i København. Det unike med Oslo er at hele 29% av trafikken er gangbasert, mot under 4% i København og under det halve i Stockholm. Dette er et budskap som totalt har blitt overskygget av enkeltes sterke ønske om å løfte frem sykkelen som det eneste saliggjørende. I denne iveren har de glemt å se på realitetene, byens styrker, det som er bra for både miljø og trivsel: Folk går i Oslo. Dette må løftes frem. Hvorfor ikke heller gjøre det enklere å gå?

Vi bor i en by og jobber i et sentrum der folk trives med å gå. Avstanden fra Aker Brygge til Oslo S er ikke lenger enn fra den ene enden til den andre på Sandvika Storsenter. Der inne går folk gladelig. Og de kan enkelt bære med seg posene, som er bra for handel (og handel er avgjørende for et levende byliv, sier Transportøkonomisk Institutt). På Sandvika Storsenter har de 2500 parkeringsplasser, og det er gratis å parkere. Folk kan faktisk velge å parkere i enten den ene eller andre enden av storsenteret, for å slippe å gå alt for langt.

I Oslo sentrum er det i underkant av 7000 parkeringsplasser i parkeringshusene, og det er mye ledig kapasitet. Både på ettermiddager og i helgene. De rundt regnet 15 parkeringshusene er stort sett i utkanten av Ring 1, som mange skisserer opp som grensen til de bilfrie sonene (eller «folkefylte sentrum», som jeg liker å kalle det). Derfor vil jeg her komme med følgende forslag til Oslo Kommune: Start umiddelbart med å fortelle alle som vil komme til Oslo sentrum hvor det finnes ledig parkering.

Dette er et effektivt grep for å få flere til å gå og færre til å kjøre bil. Og for ordens skyld er jeg sikker på at parkeringsselskapene gjerne vil bidra til å få mer trafikk ned i parkeringshusene sine.

Så kan dette kanskje være et bidrag til at Oslo sentrum får en fortsatt oppgang i sin andel av Oslohandelen. For første gang på 15 år økte sentrumshandelen i 2015 sin andel av Oslos totale handel. Det er en utvikling som bør fortsette, dersom Oslo skal nå sine miljømål.

Moteriktig byutvikling?

Noe er på gang i norsk moteindustri, og nå vil handelsaktørene i Oslo presentere norsk mote.

I dag og i morgen går Oslo Runway av stabelen, en ny arena for å presentere en bransje i kraftig utvikling: norsk mote. Eventet har tiltrukket seg mye internasjonal presse, som blant annet magasiner som Vogue og Vanity Fair. De er nysgjerrige på hva som skjer her i Oslo, og har fått med seg at noe er i ferd med å skje i byen.

Moteindustrien internasjonalt er stor, og er av enkelte beskrevet som verdens fjerde største verdiskaper. Like fullt har ikke moteindustrien greid å ta helt av i Norge. Det har tradisjonelt vært lite investeringsvilje, og den politiske støtten har til dels også vært fraværende. Nå kan det virke som om noe er på gang, mye takket være et iherdig arbeid fra blant annet Norwegian Fashion Institute (NFI) og dets leder Gisle Mardal.

Sist uke skrev jeg en kommentar med tittelen «It’s good to talk», og dette utsagnet kan gjerne også benyttes for å beskrive det som skjer med motebransjen i Oslo. Fra å jobbe fragmentert er det nå tatt initiativ til uformelle samarbeidsfora, der aktører som tidligere har sett på hverandre som konkurrenter møtes. Her deles erfaringer og vi diskuterer oss frem til felles retning for en levende by. Så når Oslo Runway går av stabelen i disse dager er både Eger, Steen & Strøm Magasin, Aker Brygge og Paleet med på å presentere hver sine designere. Disse handelshusene har alle vært gjennom omfattende fornyelser, og representerer alle det beste innen mote i Oslo, både internasjonal og norsk mote. Som handelsaktører merker vi alle en sterkt økende interesse internasjonalt, og derfor ønsker vi også å være med på å presentere norsk mote. Sammen.

Vi har alle et felles mål, om å få Oslos befolkning til å få øynene opp for hva som skjer i sentrum. De store eiendomsselskapene i sentrum jobber sammen med aktørerer som NFI, med VisitOslo, Oslo Handelsstands Forening, Oslo Business Region, og selvsagt Oslo Runway og ThisIsPR. Det er korte avstander i sentrum, og vi jobber for å gjøre sentrum mer tilgjengelig. Det gjør vi ved blant annet stå sammen om denne type arrangementer. Norsk mote er spennende, kreativ, seriøs, ambisiøs, bærekraftig, og mottar stadig økende internasjonal anerkjennelse.

Nå går vår neste utfordring til den politiske ledelse, både i Oslo og nasjonalt. Det bør legges mer til rette for at gründere for gode vilkår for å satse internasjonalt. Når store de store kulturinstitusjonenes bygg i sentrum de nærmeste årene skal tømmes, for flytting til både Bjørvika og Vestbanetomten, kan noen av disse øremerkes til institusjoner og gründermiljøer innen mote. Suksessen med både svensk og dansk mote skyldes sterk offentlig støtte i mange år, for å bygge opp moteindustrien i disse landene.

Vi er ikke så opptatt av bilene i sentrum, egentlig. Det er viktigere å få frem et mangfoldig og kreativt sentrum, som er langt mer enn både «Europas vinterhovedstad» og «Fjordbyen Oslo».

Med ønske om en riktig god moteuke

It's good to talk

Oslo kan få sin første «piazza» med uteservering på Karl Johans gate. Men da må politikerne og forvaltningen snakke med næringslivet.

For en fantastisk by vi opererer i. Oslo. Veksten er enorm, og hele Europa ser til Oslo. De merker ambisjonene, visjonene, kreativiteten og viljen til å skape noe nytt og unikt. Gründermiljøer. Kreative bransjer. Unik arkitektur. Kultur. Sterk kjøpekraft. Satsingsvilje fra eiendomsselskaper og utviklere. Og så videre. Internasjonale aktører ser ikke etter neste land de skal etablere seg i. De ser etter neste by. «Fremtiden vil gå fra å bestå av 200 land til å bestå av 600 byer,» har Kjell A. Nordström sagt gjentatte ganger. Og Oslo er definitivt en av de byene som verden ser til.

Den veksten vi opplever er krevende å håndtere. Investeringer i infrastruktur er nødvendig, og byens politiske ledelse og forvaltning i Oslo må håndtere dette på en snedig måte både overfor både staten og sin fylkesadministrative nabo i Akershus. Staten er en stor eier av Oslo, og det er vel ikke til å stikke under en stol at det i Stortinget ikke er så enkelt for de folkevalgte å snakke så varmt for Oslo. Der skal det snakkes varmt for Norge, ikke Oslo.

Når det er sagt, i Oslo har vi fantastiske muligheter til å kunne oppnå akkurat det vi vil. Sammen. Men, for å få til dette må det legges mer til rette for dialog, for samarbeid, for at det offentlige og private i langt større grad kan snakke sammen. Og derfor har jeg her tillatt meg å løfte frem det klassiske slagordet fra British Telecoms reklamekampanjer på 80-tallet, «It’s good to talk».

Rundt omkring i Oslo vokser det opp spennende, lokale initiativ. Gode ideer for byutvikling. Smarte løsninger. Noen bare skjer. Og ofte tilfeldig. Noen blir suksesser, mens andre bare forsvinner igjen. Og slik skal det være. For halvannet år siden var Monocle-gründeren Tyler Brulée innom Oslo. Han har gjort det til levebrød å reise verden rundt og studere gode byutviklingsprosjekter. Ett av de tingene han påpekte er at enhver levende by må ha et stort element av kaos. Man kan og skal ikke regulere for alt.

På Karl Johans gate dukket det for tre år opp noe nytt, en Sommerservering midt i gata, som aldri hadde dukket opp uten at hele sentrum var gjennom en oppussing og kunne oppleves som stengt. Paleet pusset opp, Universitetet gjorde det, Slottsbakken det samme, og så vel Stortinget. På rekordtid ble det gitt alle tenkelige tillatelser, og siden den gang har det vært en suksess. Det har blitt kalt Oslos første «piazza». Bilene måttet vike for gående, for folk som spankulerer og flanerer slik det også ble gjort før bilene kom til Kristiania. Men, på tross av at internasjonale bloggere og magasiner har vist bilder av Sommerserveringen og rost Oslo opp i skyene, har det vært en årlig kamp for å få dette til å kunne fortsette.

Her er et enkelt, lite initiativ, der aktører i et lokalt lite område går sammen om å skape noe nytt. Som har vist seg å være fantastisk populært i byen, og som binder sammen store deler av sentrum.

Er det da god forvaltning at enkeltaktører skal måtte kjempe beinhardt hvert eneste år, for å kunne videreføre dette? Eller, kunne det vært smartere om forvaltningen inviterte til dialog, for å trekke læring og veksler på dette, til å overføre slike prinsipper til andre områder i byen? Næringslivet i Oslo er ikke motarbeidere, vi er medarbeidere.

Derfor; It’s good to talk.