Norske politikere bør inspireres av Thon

Norge er på verdenstoppen i antall kjøpesentre i forhold til folketallet. Thongruppen er Skandinavias ledende kjøpesenterselskap, og glimrende økonomiske modeller har bidratt til dette. Hva om norske politikere hadde vært like kloke?

Thoneide Lagunen Storsenter i Bergen er Norges største kjøpesenter. I 2025 skal det utvides. Les om Lagunen II her.

Olav Thon var genial. Han var tidlig med å innføre omsetningsbaserte husleiekontrakter på kjøpesentrene sine. Han flyttet med dette leietakeres fokus bort fra bunnlinjen og over på topplinjen. På toppen av den prosentvise husleien la han på en prosent eller to til felles markedsføring.

Denne tenkningen har vært sterkt bidragsytende til at Thon Gruppen i dag er Skandinavias største kjøpesenterselskap. Bare eiendomsselskapet fikk et operativt resultat på 2,2 milliarder i 2023.

Jeg unner alle i Thon dette. Thons metode burde være til inspirasjon for byer, tettsteder og områder i hele Norge, for nytenkning i hvordan skape bedre steder. Dessverre har ingen norske politikere brydd seg. I veldig mange andre land har de for lengst sett viktigheten av å organisere for god økonomi i utvikling av gode steder. Bare ikke i Norge.

Det finnes en rekke sentrums- og stedsorganisasjoner rundt om i Norge. Felles for dem alle er at de ikke har tilstrekkelig finansiering og ressurser til å kunne kjempe mot kjøpesentrene om kundenes gunst. For å få omsetning må du ha besøk, og når skatteivrige ordførere de siste tiårene har godkjent bygging av kjøpesentra utenfor de tradisjonelle handelsstedene har de samtidig bidratt til å redusere sin egen kommunes sosiale kapital: By- og sentrumsgatene sliter.

Det magiske med Thons metode er prosentsatsen til felles markedsføring. For norske kjøpesentra ligger den normalt på mellom én og to prosent av omsetningen. Dersom et kjøpesenter omsetter for 500 millioner kroner betyr dette mellom fem og ti millioner kroner til felles markedsføring, og til en dedikert senterledelse. Det gir ressurser til å skape trafikk til kjøpesenteret. Ingen norske kommuner har tilsvarende ressurser til å markedsføre sentrumsgatene sine.

Norges største kjøpesenter, Lagunen i Bergen, omsatte i fjor for 4,3 milliarder kroner. Det betyr at de har et sted mellom 50 og 100 millioner kroner til å markedsføre senteret sitt. Butikkomsetningen i Bergen sentrum er på rundt 6 milliarder kroner. Sentrumsselskapet i Bergen har rundt 5 millioner kroner i sammenlignbare ressurser.

I Oslo sentrum omsetter butikkene for rundt 10 milliarder kroner årlig. Som i Bergen og andre byer er de avhengig av besøk, men må i all hovedsak greie seg selv. Det er ingen koordinert markedsinnsats for Oslo sentrum. Heldigvis bidrar kulturlivet, arkitekturen, mange møteplasser og noen foreninger til å opprettholde et levende sentrum.

Å skape sterkere, mer bærekraftige og attraktive byer og steder har vært noe mange har kjempet for i mange år. Norsk Sentrumsutvikling jobbet lenge for å få innført lovgivning for såkalt «Business Improvement Districts» (BID) i Norge. Et BID er en organisasjon for et geografisk avgrenset område der alle eiendommer plikter å delta økonomisk. Det er juridisk bindende, og det utløser en avgift. Det norske initiativet ble stoppet av Landbruksdepartementet i 2014, under Sylvi Listhaug som statsråd. I vårt naboland Sverige, får de 1. juli 2026 sin lovgivning for dette. Der kaller de det «områdessamverkan», og målsettingen er tryggere steder.

Storbritannia har registrert totalt 341 BIDs. Til hvert BID betaler gårdeiere mellom én og to prosent av eiendommenes “rateable value” (som overført til norske forhold utgjør en eiendoms totale leieinntekter). I 2023 var de totale BID-innbetalingene på rundt 2,2 milliarder kroner, som gikk til felles investeringer i infrastruktur, sikkerhet, markedsføring og andre tiltak for å styrke omdømme og attraktivitet for disse stedene. Kravet for å etablere et BID er at en majoritet av næringslivet stemmer for det. Kravet for å etablere et «Områdessamverkan» i Sverige er at minimum tre eiendomsaktører ønsker det.

Vi har ikke lovgivning for noe slikt i Norge. Manglende politisk vilje betyr i praksis at norske politikere syns det er helt greit at kjøpesentrene til Thon og andre kan fortsette å trekke kundene dit heller enn til bygatene.

Men er det dette vi i 2025 anser å være oppfordring til bærekraftig handel, at det er helt greit at vi stimulerer til fortsatt økt bilbruk?

Netthandelen har kommet for å bli. Norsk retail tilpasser seg dette, og vi ser stadig nye løsninger for handel. Kultur blir en stadig viktigere del av hvordan gode steder skal utvikle seg, og nye møteplasser omfavner dette og tenker nytt. Sektoriseringen innen offentlig sektor har bare økt i omfang, og risikerer å bli en enorm hindring for utvikling av gode steder. De kommunale budsjettene er ikke egnet til drift, eller til nødvendige investeringer lokalt.

Mange politikere snakker om viktigheten av privat-offentlig samarbeid, men er det handlingsvilje til å gjennomføre dette? Hvem av dem vil påstå at områdesatsingene har vært vellykket?

Thons metode er utelukkende kommersiell, men den funker. Norge bør nå starte debatten om lovregulering for bedre steder, slik de har gjort i Sverige. Da kan vi begynne å ta tilbake de gode stedene.

Hvem tar ballen?

Trenger vi lovregulering for bedre steder?

I vårt naboland Sverige kommer snart ny lovgivning, der alle eiendomsaktører i et geografisk avgrenset område kan tvinges til organisert samarbeid. Den svenske regjeringen mener eiendomsbransjen er nøkkelen til tryggere lokalsamfunn. Dette er noe vi også bør ta innover oss her hjemme, spesielt i de store byene.

Fra Tøyensk Julefest desember 2018. Samme dag var det offisiell åpning av Tøyen Torg. Foto: Ola Vatn

I svært mange land finnes lovgivning for såkalte «Business Improvement Districts» (BIDs), som for eksempel i Storbritannia. En av de første oppsto i Toronto tilbake i 1970. En av de mest kjente er Times Square i New York. I et bestemt BID kreves en avgift av samtlige næringslivsaktører, som går til å markedsføre, aktivisere og løfte områdets omdømme. Et BID kan normalt kreves når minimum 50% av lokalt næringsliv i et område sier de ønsker det. 

BIDs er ikke lovregulert i de nordiske landene ennå. I Danmark leverte RealDania en interessant rapport i 2014 om mulighetene dette kunne bety for bedre livskvalitet i byene. I Norge var det for 15 år siden et sterkt engasjement for få til BID-lovgivning, ledet av Norsk Sentrumsutvikling. Dette ble effektivt stoppet i 2014 av Landbruksdepartementet. Sylvi Listhaug var den gang landbruksminister.

Mye av kritikken mot BIDs har blant annet vært at de lett kan føre til gentrifisering, utestenging av «uønsket» byliv, og sentralisering av makt på noen få aktører. Det er derfor interessant å se en del nyere tenkning og initiativ, knyttet til det som mange steder omtales som «Community Improvement Districts» (CID). Et CID er en offentlig-privat samarbeidsmodell, som vektlegger gode initiativ fra næringsliv med lokal frivillighet og lokale myndigheter.

Verken «BIDs» eller «CIDs» er begreper i den svenske utredningen «Åtgärder for stärkt trygghet i den byggda miljön”, som ble presentert 17. januar. Den ligger til grunn for kommende ny lovgivning hos våre naboer i øst. Der har de bevisst valgt å kalle det «områdessamverkan» (OS), for å understreke det unike i forslaget. Dersom minimum tre eiendomsaktører i et lokalt, geografisk område ønsker å gå sammen om å etablere et OS vil det forplikte samtlige andre gårdeiere om å delta.

Hele motivasjonen for lovgivningen er å redusere økt opplevelse av utrygghet i mange boområder, og å få bukt med organisert kriminalitet i lokalsamfunnene. Regjeringen ser eiendomsbransjen som nøkkel for gode områder, og ønsker å belønne aktører engasjert for å skape gode områder. Lovforslaget tar også sikte på å tvinge useriøse gårdeiere og de som ofte opptrer som «freeriders» til å være nødt til å også delta. Sentralt i et OS er også et samspill med både lokal frivillighet og med bydelene.

For to år siden ble en interessant rapport, for uttesting av offentlig-privat samarbeid om Stavanger sentrum, presentert i en rapport litt godt gjemt i sidene til Kommunal- og Distriktsdepartementet. I Oslo fikk vi et pilotprosjekt i 2018. Tøyen Torgforening ble etablert med mål om å skape et organisert samspill mellom gårdeierne, de lokale butikkene og serveringsstedene, bydelen og lokal frivillighet. Pilotprosjektet skulle vare i tre år, og ble også med i en større presentasjon av initiativ for sentrumsorganiseringer i Norge. En positiv evalueringsrapport i 2022 var dessverre ikke nok til at foreningen nylig ble avviklet. Manglende kommunalt engasjement var dessverre sterkt medvirkende til dette.

Oslo har de siste par årene sett en rekke nye initiativ, til bedre organisering og samarbeid om steder. Mange eiendomsaktører ivrer for å skape mer attraktive steder, og gjerne sammen med andre. Jeg har vært så heldig å få etablere og lede ett av disse, Tullinsamarbeidet, som også har blitt modell for Lysakersamarbeidet. Bransjeuavhengighet er en nøkkel, der alle virksomheter i et område skal se verdien av å delta. Utfordringen er like fullt at ikke alle ser verdien av samarbeid, til å ville delta.

Oslo kommune har akkurat levert sin endelige KPS, der de identifiserer en rekke ulike samfunnsfloker. Sentralt i denne er tydeliggjøring av et behov for økt samarbeid for å kunne løse flokene. Spørsmålet blir da hvordan Oslo kommune aktivt kan støtte økt samarbeid om steder og områder.

Lovgivning settes ikke av bystyret. Stortinget vedtar nye lover i Norge. Like fullt har byråd og lokalpolikere en rekke verktøy og muligheter til å stimulere til økt samarbeid, til å mobilisere lokalt næringsliv. Dersom vi alle ønsker flere attraktive og trygge steder med godt byliv kan gategrunnsleie være en fantastisk mulighet å benytte som stimulerende mekanikk. Her er et konkret forslag:

• Tilby halv gategrunnsleie i hele Oslo i tre år til alle virksomheter som er medlem av en lokal stedsforening.

• Etabler samtidig en egen tilskuddsordning for etablering av stedforeninger der det ikke allerede eksisterer slike.

• Sett krav om at minimum tre eiendomsaktører må gå sammen for å kvalifisere for etableringstilskuddet.

Det er garantert en rekke motforestillinger mot et slikt forslag. Samtidig er vi nødt til å ta en del grep, både i Oslo og andre byer, for å forsøke å komme bort fra hvordan krevende offentlig sektororientering er til hindring for bedre, mer fremtidsrettede løsninger for bedre byliv, tryggere steder, attraktive steder, og generelt engasjere mennesker for byen og området de bor i.

Eller er lovregulering også løsningen i Norge?

Kronikken ble først publisert i Arkitektur

Sterkere steder kan løse samfunnsflokene

28. oktober var frist for høringsinnspill til Kommuneplanens samfunnsdel. Jeg leverte et forslag jeg mener kan bidra sterkt til å løse veldig mange av de flokene vi ønsker å løse i fellesskap. Dette skriver jeg om i denne teksten.

Bakgårdsmarked i Tullinkvartalet. Foto: Jonas Jacobsen

Oslo har nylig passert 700 000 innbyggere. I løpet av de neste 25 årene skal byen vokse med ytterligere 100 000. Disse trenger et sted å bo, helst ett de skal trives i, føle seg trygge i, og få tilhørighet til.

Oslo kommune sliter. Skatteinntektene tømmes fra hovedstaden til andre kommuner, leser vi. Kommuneøkonomien blir dårligere i årene som kommer. Vi har også et vanvittig etterslep på manglende regulering, utvikling og bygging av nye områder der folk både skal kunne bo og jobbe.

Dette skjer samtidig som Oslo som by blir stadig mer populær. Går du rundt i Oslo i disse novemberdagene myldrer det av folk. De snakker alle mulige språk.

Oslofolk svarer på undersøkelser at de er stolte av å kunne vise frem byen til turistene. Det store spørsmålet er om de føler den samme stoltheten og tilhørigheten til stedet de bor eller jobber. Føler de at de er en del av Oslo, eller av nabolaget sitt?

I slutten av oktober var det høringsfrist for kommuneplanens samfunnsdel, ett av de viktigste verktøyene kommunen har for sin planlegging. Oslo kommune har identifisert flere konkrete samfunnsfloker. Ungt utenforskap, det delte samfunnet, økende fattigdom, trusler mot trygghet, den demokratiske utfordringen og klimakrisen er blant disse. Oslo kommune erkjenner et sterkt behov for økt samarbeid, for å løse disse flokene. På tross av at kommunen med sine 55 000 ansatte er Norges største arbeidsgiver evner den ikke å løse flokene alene.

En av mine bilder fra KPS-innspillet. Den illustrerer bare noen av områdene i Oslo der gode stedssamarbeid kan fungere.

Ikke sjelden ser vi stortingspolitikere invitere med seg journalister til Grønland. De søker overskrifter, gjerne med kriminalitet og frykt som bakteppe. Den mest fremtredende på dette er Sylvi Listhaug. Hun er dyktig til å peke på problemene, til å skaffe seg oppmerksomhet, og har i flere år advart oss mot vi kan få «svenske tilstander» her hjemme.

I Sverige er et lovforslag ute på høring; «Åtgärder for stärkt trygghet i den byggda miljön». Hensikten med lovforslaget er å stimulere til økt lokalt samarbeid, mellom private og offentlige aktører, for geografisk avgrensede områder, med mål om redusert kriminalitet. Regjeringens filosofi er dersom lokalt næringsliv, frivillighet og kommunale myndigheter etablerer egne stedsorganisasjoner i fellesskap vil det styrke det lokale engasjementet og deretter overskygge de negative elementene. Nøkkelen til lovforslaget er også at dersom minst tre eiendomsaktører går sammen om et slikt initiativ skal det utløse en plikt fra alle de andre om også å delta økonomisk. 

I flere land har det de senere årene dukket opp tilsvarende løsninger. «Community Improvement Districts» (CIDs) jobber med lokale forhold, som behovet for økt renhold, sikkerhet, markedsføring eller finansiering av større investeringer i byrom, lokal infrastruktur eller andre fellesløsninger. CIDs er løsrevet fra de kommunale etatene, som egne organisasjoner. Det gjør dem lettere i stand til å skaffe finansiering, også utover fra det offentlige.

Forløperen til CIDs var «Business Improvement Districts» (BID). I USA finnes det nå over 1000 ulike BIDs, der Times Square Alliance kanskje er det mest kjente. Mens et CID jobber aktivt med hele lokalsamfunnet er et BID sterkere knyttet til å organisere og løfte frem lokalt næringsliv.

I Norge var det i 2014 politisk flertall for å innføre lovgivning for BIDs. Initiativet stoppet i Landbruksdepartementet. Sylvi Listhaug var den gang landbruksminister.

Det har vært flere frivillige initiativ i Oslo, for å få til sterkere stedsorganisasjoner. Gårdeiere rundt Tøyen Torg tok i 2017 initiativ til å lage en helt ny modell for å løfte frem torget. Høsten 2018 ble Tøyen Torgforening stiftet. Det skulle være en treårig pilot, der lokale gårdeiere, lokale butikker og kafeer, lokal frivillighet og bydelen var likeverdige partnere i å skape aktivitet. Modellen var unik i norsk sammenheng, og del av en større rapport om sentrumsorganisering i Norge. Våren 2022 ble det også levert en ekstern evalueringsrapport, som anbefalte videreføring av foreningen. Like fullt er det nå besluttet å legge ned foreningen.

Nyvinninger skjer ofte i kriser. Pandemien var fødselshjelper til en annen ny modell for økt samarbeid og samspill i Oslo. Oslo kommune etablerte i 2021 tilskuddsordningen «Restart Oslo», med mål om å stimulere næringslivet i sentrum til økt byliv etter pandemien. Samtidig hadde en gårdeier, serveringsaktør og en lokal kunnskapsformidler på Tullin tatt initiativ til å etablere en bransjeuavhengig organisasjon for å aktivisere området. Restart-midler finansierte en rekke ulike bylivsaktiviteter, som igjen var utløsende for etableringen av foreningen Tullinsamarbeidet. Denne foreningen fungerer i dag som et bransjeuavhengig klyngesamarbeid for alle virksomheter på Tullin og teller nå nærmere 50 medlemmer.

Siden har Lysakersamarbeidet benyttet samme modell, og nylig ble også Grønland-Vaterlandssamarbeidet stiftet på samme grunnlag. Både i Kvadraturen og på Bryn er det ønsker om tilsvarende samarbeid. Målet med disse nye organisasjonene er et forpliktende samarbeid for å løfte områdets omdømme, til å skape flere aktiviteter, og til å knytte mennesker i området sammen om felles mål og visjoner.

Tullinsamarbeidet løste en floke for Ring 1-prosjektet, som verken stat eller kommune evnet å gjøre noe med sammen. Planene for en bylivsødeleggende gang- og sykkelbro over Pilestredet ble i juni omsider skrotet. Bylivet fortsetter derfor å blomstre på Tullin.

Vi har ingen lovregulering i Norge, for verken BIDs eller CIDs. Deltagelse i slike stedsorganisasjoner er frivillig. Oslo kommune har likevel muligheten til å stimulere til økt privat/offentlig samarbeid.

Det blir spennende å se hva som kommer ut av budsjettinnspurten i Oslo.

Teksten er også publisert i Arkitektur.no

Oslo by er rik på sanger. «Nilsen» sier det meste.

Engasjementet for Oslosanger er sterkt, og nå har tiden også kommet til å skrive i Dag og Tid. Bakgrunnen er en kommentar fra vår fantastiske dikter og ordkunstner, Jan Erik Vold.

Jan Erik Vold skrev 20. september at Oslo by er fattig på sanger, i sin hyllest til Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Alf Cranner, Kari Svendesen og flere. Jeg er enig i hyllesten. Den er viktig og fortjent. Og «Tanta til Beate» er en flott hyllest til Oslo, kanskje en av de flotteste.

Men Vold tar feil om at Oslo er fattig på sanger. Tvert i mot. Den er ufattelig rik, og rikere enn de fleste er klar over!

I åtte år har jeg samlet på Oslosanger. Det begynte i det små, men har tatt av langt utover mine villeste tanker. I skrivende stund har jeg og noen andre samlet på 1630 sanger om Oslo, på Wikipedia-listen «Liste over Oslosanger».

Det jeg har oppdaget er alle de nyere sangene som hyller byen, som hyller de mange stedene og områdene i denne flotte byen. Alt fra Lysakerelva til Grønlia, fra Maridalen til Hvervenbukta, Groruddalen og Frogner. Det finnes en sang om ethvert sted i byen vi alle er så glade i.

Jeg har slitt med å velge én sang som den beste, som best beskriver den levende og flotte byen vår. Det greier jeg bare ikke.

Noe av det flotteste med å samle på Oslosangene er å oppdage den kjærligheten så mange har, også nyere artister som Kaja Gunnufsen og Jonas Benyoub.

Men siden jeg anser Jan Erik Vold som en fremragende dikter og rapartist har jeg lyst til å løfte frem en sang som hyller både Lillebjørn, Jokke og Rudolf. «Nilsen» er en av de flotteste Oslosangene jeg vet om, av Tommy Tee og Don Martin.

Her er “Nilsen”:

Tunge skyer over sentrum som om Tor styrer
Boka om Oslo er fortellinga om to byer
Som om historia til hovedstaden var Charles Dickens
Hvis du lurer på hvem jeg repper det er klart hvilken
Jeg er fra Oslo Øst det har du kanskje skjønt
Det er mitt univers
Passet er oransje og grønt
Grønlandsleiret er hovedgata i byen min

Jeg er en Groruddøl som nettopp flytta lengre inn
Vi leker ikke Queensbridge eller South Bronx
Men vi har mer enn et par apekatter iblant oss
Selv i en rolig by som Oslo skjer det mye fucka

Grønland blir gentrifisert som Grünerløkka
Og de som bodde der nettopp blir pressa lengre ut
Å bytte Aker ut mot Ahus det var sjukehus
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen
Rudolf Lillebjørn Joachim velg hvilke
Så kan du høre byen puste inn
Du finner meg med lua ned i øya bak i bussen din
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Halvard

Gamlebyen Grorud Aker Alna
Og de hører på meg overalt
Holmlia til Haugenstua hele byen kant til kant
Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen
Så la meg sende ut en hilsen

Du finner meg på linje 2 mot Ellingsrud
Går av på Furuset Senter hvor gutta henger ut
Jeg er med folk som alltid gjør noe har noe tull på færde
Møt meg på Tøyenbadet sommernatt med hull i gjerdet

Det er sjelden noe er lengre vekk enn telefon
Det er alltid noen som kjenner noen som kjenner noen
Av alle storbyer i verden er nok Oslo minst
Det er her jeg føler meg hjemme det her er byen min
Gutta mine er fra overalt i hele sjappa
Fra gutt til mann på disse veiene og nå blitt pappa

Oslo er blanda av alle typer folk som lever her
Og nettopp denne blandinga gjør byen min til det den er
Du finner meg i Torggata på nattestid
Jeg loker rundt i Gamlebyen i hatten min
Jeg fant prinsessa mi blant Haugenstuas blokker vil'kke
Flytte herfra selvom dem tilbyr meg halve kongerike

Her er hele lista, “Liste over Oslosanger”
Teksten er publisert her, hos Dag og Tid.

Oslos særpreg skapes nå

Det vil alltid være et behov for fremsnakking av Oslo, og teksten jeg skrev under kom som resultat av et behov for nok en gang å skrive om det som er bra i byen.

Bakgården i Tullinkvartalet, der Kafeteria August og Becco holder til. Foto: Jonas Jacobsen

Nora Ulrikke Andersen tar feil om Oslo. Oslo mister ikke sin identitet og sjel. Tvert imot. Den styrkes, og det skjer nå.

Undersøkelser fra Visit Oslo viser en stadig større stolthet til byen. Osloborgere er veldig positive til turistene. Operaen, Nasjonalmuseet og Munchmuseet har slått alle besøksmålene de satte seg, og hovedbiblioteket til Deichman i Bjørvika er Norges mest besøkte kulturinstitusjon.

Broadcast presenterer stadig målinger av musikklivet i Oslo. Under by:Larm i september bekreftet de at det fortsatt er nesten 10 000 musikkarrangementer årlig i Oslo. Så vidt jeg vet er dette mer enn Stockholm og København til sammen.

En bys identitet skapes av menneskene i den, av samspillet og kraften de legger i å skape en by sammen, for de mange stedene rundt om i byen. Et rikt kulturliv er utgangspunktet for en god by, og Oslo blomstrer nå. Selvsagt har estetikk og arkitektur også en innvirkning på en bys identitet, og det skal jeg komme tilbake til.

Jeg har de siste åtte årene hatt en litt rar hobby. Jeg samler på Oslosanger. I skrivende stund er det 1630 sanger om Oslo på Wikipedia-lista «Liste over Oslosanger». Den eldste er fra rett etter bybrannen i 1624, fra Peder Rafns visebok. Like fullt er de aller fleste nye, fra de siste 20-30 årene. Den siste på lista er «Salud», med Don Martin, Fela og Castro (produsert av Tommy Tee), fra Blokk til Blokk-albumet «Del av oss» som er sluppet nå.

Illustrerende nok ble hip hop stuerent i Oslo omtrent samtidig som vi bestemte at Operaen skulle ligge i Bjørvika. Den beslutningen var startskuddet på noe helt unikt for Oslo. Vi har siden fått Fjordbyen, som ingen andre byer kan måle seg med. Før dette var Bjørvika ikke stort annet enn en stor trafikkmaskin, med et lukket havneområde på utsiden.

Bjørvika har måttet skape sin egen identitet, og den styrkes dag for dag. Rundt Vannkunsten gir kanalene assosiasjoner til noe helt nytt og eget. Både den og Stasjonsallmenningen er prisbelønte, nye byrom. Badstulivet er unikt, og gir fantastiske møteplasser for hele Oslo. Jeg har vært i mange byer, men ingen som vår.

Det bygges mye nytt, men også mye med respekt for vår historie. Tullin er ett slikt eksempel. For 20 år siden var dette et område de fleste ble frarådet å besøke. Noen eiendomsaktører turte å satse, og nå har Tullin blitt ett av Oslos mest attraktive områder. Utviklingen har vært tuftet på områdets kulturhistorie og karaktér. Nye aktører har kommet til, og bidratt til å gi området en helt ny egenart; Becco og Kafeteria August fyller innhold i den redesignede og prisbelønte bakgården på Tullinkvartalet. Oslos lengste gatekunstverk preger nå Pilestredet, der tusener av biler for få må De som bor i Pilestredet Park eller Meyerløkka elsker nabolaget sitt.

Oslo bygges ikke bare høyt, i glass og betong. Oslo mister heller ikke sin sjel eller identitet. Arkitektonisk estetikk kan vi selvsagt diskutere mye, slik som engasjementet om høyhuset Vertikal Nydalen. Det er for øvrig bygget i tre. Det viktigste er derimot at vi ser at byen brukes og steder blomstrer.

Hver eneste by er unik. Alle byer har kvaliteter, som skiller dem fra andre. I mange år har jeg savnet det som gjør Oslo unik. Det gjør jeg ikke lenger. De ulike stedene i Oslo blir sterkere år for år, med mer karaktér og egenart. Det er summen av alle disse stedene som skaper det nye Oslo.

Senest i formiddag snakket jeg med en venn om det å lære av andre byer. Han mente at Oslo snart ikke har så mye å lære av andre byer, men at andre byer i verden har mye å lære av Oslo.

Jeg tar likevel ikke Oslos særpreg for gitt, og jeg kjenner ingen som gjør det. Om få dager går jeg faktisk i gang med en undersøkelse om hva mennesker i byen mener om flere områder i Oslo. Om vi kan lære av byens befolkning kan vi ta enda bedre valg for fremtiden.

Hver dag våkner jeg og er lykkelig for at jeg våkner i Oslo.

Teksten ble publisert i en litt kortere utgave i Avisa Oslo, og i sin helhet i Arkitektur.