Det vil alltid være et behov for fremsnakking av Oslo, og teksten jeg skrev under kom som resultat av et behov for nok en gang å skrive om det som er bra i byen.

Bakgården i Tullinkvartalet, der Kafeteria August og Becco holder til. Foto: Jonas Jacobsen

Nora Ulrikke Andersen tar feil om Oslo. Oslo mister ikke sin identitet og sjel. Tvert imot. Den styrkes, og det skjer nå.

Undersøkelser fra Visit Oslo viser en stadig større stolthet til byen. Osloborgere er veldig positive til turistene. Operaen, Nasjonalmuseet og Munchmuseet har slått alle besøksmålene de satte seg, og hovedbiblioteket til Deichman i Bjørvika er Norges mest besøkte kulturinstitusjon.

Broadcast presenterer stadig målinger av musikklivet i Oslo. Under by:Larm i september bekreftet de at det fortsatt er nesten 10 000 musikkarrangementer årlig i Oslo. Så vidt jeg vet er dette mer enn Stockholm og København til sammen.

En bys identitet skapes av menneskene i den, av samspillet og kraften de legger i å skape en by sammen, for de mange stedene rundt om i byen. Et rikt kulturliv er utgangspunktet for en god by, og Oslo blomstrer nå. Selvsagt har estetikk og arkitektur også en innvirkning på en bys identitet, og det skal jeg komme tilbake til.

Jeg har de siste åtte årene hatt en litt rar hobby. Jeg samler på Oslosanger. I skrivende stund er det 1630 sanger om Oslo på Wikipedia-lista «Liste over Oslosanger». Den eldste er fra rett etter bybrannen i 1624, fra Peder Rafns visebok. Like fullt er de aller fleste nye, fra de siste 20-30 årene. Den siste på lista er «Salud», med Don Martin, Fela og Castro (produsert av Tommy Tee), fra Blokk til Blokk-albumet «Del av oss» som er sluppet nå.

Illustrerende nok ble hip hop stuerent i Oslo omtrent samtidig som vi bestemte at Operaen skulle ligge i Bjørvika. Den beslutningen var startskuddet på noe helt unikt for Oslo. Vi har siden fått Fjordbyen, som ingen andre byer kan måle seg med. Før dette var Bjørvika ikke stort annet enn en stor trafikkmaskin, med et lukket havneområde på utsiden.

Bjørvika har måttet skape sin egen identitet, og den styrkes dag for dag. Rundt Vannkunsten gir kanalene assosiasjoner til noe helt nytt og eget. Både den og Stasjonsallmenningen er prisbelønte, nye byrom. Badstulivet er unikt, og gir fantastiske møteplasser for hele Oslo. Jeg har vært i mange byer, men ingen som vår.

Det bygges mye nytt, men også mye med respekt for vår historie. Tullin er ett slikt eksempel. For 20 år siden var dette et område de fleste ble frarådet å besøke. Noen eiendomsaktører turte å satse, og nå har Tullin blitt ett av Oslos mest attraktive områder. Utviklingen har vært tuftet på områdets kulturhistorie og karaktér. Nye aktører har kommet til, og bidratt til å gi området en helt ny egenart; Becco og Kafeteria August fyller innhold i den redesignede og prisbelønte bakgården på Tullinkvartalet. Oslos lengste gatekunstverk preger nå Pilestredet, der tusener av biler for få må De som bor i Pilestredet Park eller Meyerløkka elsker nabolaget sitt.

Oslo bygges ikke bare høyt, i glass og betong. Oslo mister heller ikke sin sjel eller identitet. Arkitektonisk estetikk kan vi selvsagt diskutere mye, slik som engasjementet om høyhuset Vertikal Nydalen. Det er for øvrig bygget i tre. Det viktigste er derimot at vi ser at byen brukes og steder blomstrer.

Hver eneste by er unik. Alle byer har kvaliteter, som skiller dem fra andre. I mange år har jeg savnet det som gjør Oslo unik. Det gjør jeg ikke lenger. De ulike stedene i Oslo blir sterkere år for år, med mer karaktér og egenart. Det er summen av alle disse stedene som skaper det nye Oslo.

Senest i formiddag snakket jeg med en venn om det å lære av andre byer. Han mente at Oslo snart ikke har så mye å lære av andre byer, men at andre byer i verden har mye å lære av Oslo.

Jeg tar likevel ikke Oslos særpreg for gitt, og jeg kjenner ingen som gjør det. Om få dager går jeg faktisk i gang med en undersøkelse om hva mennesker i byen mener om flere områder i Oslo. Om vi kan lære av byens befolkning kan vi ta enda bedre valg for fremtiden.

Hver dag våkner jeg og er lykkelig for at jeg våkner i Oslo.

Teksten ble publisert i en litt kortere utgave i Avisa Oslo, og i sin helhet i Arkitektur.