Norske politikere bør inspireres av Thon

Norge er på verdenstoppen i antall kjøpesentre i forhold til folketallet. Thongruppen er Skandinavias ledende kjøpesenterselskap, og glimrende økonomiske modeller har bidratt til dette. Hva om norske politikere hadde vært like kloke?

Thoneide Lagunen Storsenter i Bergen er Norges største kjøpesenter. I 2025 skal det utvides. Les om Lagunen II her.

Olav Thon var genial. Han var tidlig med å innføre omsetningsbaserte husleiekontrakter på kjøpesentrene sine. Han flyttet med dette leietakeres fokus bort fra bunnlinjen og over på topplinjen. På toppen av den prosentvise husleien la han på en prosent eller to til felles markedsføring.

Denne tenkningen har vært sterkt bidragsytende til at Thon Gruppen i dag er Skandinavias største kjøpesenterselskap. Bare eiendomsselskapet fikk et operativt resultat på 2,2 milliarder i 2023.

Jeg unner alle i Thon dette. Thons metode burde være til inspirasjon for byer, tettsteder og områder i hele Norge, for nytenkning i hvordan skape bedre steder. Dessverre har ingen norske politikere brydd seg. I veldig mange andre land har de for lengst sett viktigheten av å organisere for god økonomi i utvikling av gode steder. Bare ikke i Norge.

Det finnes en rekke sentrums- og stedsorganisasjoner rundt om i Norge. Felles for dem alle er at de ikke har tilstrekkelig finansiering og ressurser til å kunne kjempe mot kjøpesentrene om kundenes gunst. For å få omsetning må du ha besøk, og når skatteivrige ordførere de siste tiårene har godkjent bygging av kjøpesentra utenfor de tradisjonelle handelsstedene har de samtidig bidratt til å redusere sin egen kommunes sosiale kapital: By- og sentrumsgatene sliter.

Det magiske med Thons metode er prosentsatsen til felles markedsføring. For norske kjøpesentra ligger den normalt på mellom én og to prosent av omsetningen. Dersom et kjøpesenter omsetter for 500 millioner kroner betyr dette mellom fem og ti millioner kroner til felles markedsføring, og til en dedikert senterledelse. Det gir ressurser til å skape trafikk til kjøpesenteret. Ingen norske kommuner har tilsvarende ressurser til å markedsføre sentrumsgatene sine.

Norges største kjøpesenter, Lagunen i Bergen, omsatte i fjor for 4,3 milliarder kroner. Det betyr at de har et sted mellom 50 og 100 millioner kroner til å markedsføre senteret sitt. Butikkomsetningen i Bergen sentrum er på rundt 6 milliarder kroner. Sentrumsselskapet i Bergen har rundt 5 millioner kroner i sammenlignbare ressurser.

I Oslo sentrum omsetter butikkene for rundt 10 milliarder kroner årlig. Som i Bergen og andre byer er de avhengig av besøk, men må i all hovedsak greie seg selv. Det er ingen koordinert markedsinnsats for Oslo sentrum. Heldigvis bidrar kulturlivet, arkitekturen, mange møteplasser og noen foreninger til å opprettholde et levende sentrum.

Å skape sterkere, mer bærekraftige og attraktive byer og steder har vært noe mange har kjempet for i mange år. Norsk Sentrumsutvikling jobbet lenge for å få innført lovgivning for såkalt «Business Improvement Districts» (BID) i Norge. Et BID er en organisasjon for et geografisk avgrenset område der alle eiendommer plikter å delta økonomisk. Det er juridisk bindende, og det utløser en avgift. Det norske initiativet ble stoppet av Landbruksdepartementet i 2014, under Sylvi Listhaug som statsråd. I vårt naboland Sverige, får de 1. juli 2026 sin lovgivning for dette. Der kaller de det «områdessamverkan», og målsettingen er tryggere steder.

Storbritannia har registrert totalt 341 BIDs. Til hvert BID betaler gårdeiere mellom én og to prosent av eiendommenes “rateable value” (som overført til norske forhold utgjør en eiendoms totale leieinntekter). I 2023 var de totale BID-innbetalingene på rundt 2,2 milliarder kroner, som gikk til felles investeringer i infrastruktur, sikkerhet, markedsføring og andre tiltak for å styrke omdømme og attraktivitet for disse stedene. Kravet for å etablere et BID er at en majoritet av næringslivet stemmer for det. Kravet for å etablere et «Områdessamverkan» i Sverige er at minimum tre eiendomsaktører ønsker det.

Vi har ikke lovgivning for noe slikt i Norge. Manglende politisk vilje betyr i praksis at norske politikere syns det er helt greit at kjøpesentrene til Thon og andre kan fortsette å trekke kundene dit heller enn til bygatene.

Men er det dette vi i 2025 anser å være oppfordring til bærekraftig handel, at det er helt greit at vi stimulerer til fortsatt økt bilbruk?

Netthandelen har kommet for å bli. Norsk retail tilpasser seg dette, og vi ser stadig nye løsninger for handel. Kultur blir en stadig viktigere del av hvordan gode steder skal utvikle seg, og nye møteplasser omfavner dette og tenker nytt. Sektoriseringen innen offentlig sektor har bare økt i omfang, og risikerer å bli en enorm hindring for utvikling av gode steder. De kommunale budsjettene er ikke egnet til drift, eller til nødvendige investeringer lokalt.

Mange politikere snakker om viktigheten av privat-offentlig samarbeid, men er det handlingsvilje til å gjennomføre dette? Hvem av dem vil påstå at områdesatsingene har vært vellykket?

Thons metode er utelukkende kommersiell, men den funker. Norge bør nå starte debatten om lovregulering for bedre steder, slik de har gjort i Sverige. Da kan vi begynne å ta tilbake de gode stedene.

Hvem tar ballen?

Trenger vi lovregulering for bedre steder?

I vårt naboland Sverige kommer snart ny lovgivning, der alle eiendomsaktører i et geografisk avgrenset område kan tvinges til organisert samarbeid. Den svenske regjeringen mener eiendomsbransjen er nøkkelen til tryggere lokalsamfunn. Dette er noe vi også bør ta innover oss her hjemme, spesielt i de store byene.

Fra Tøyensk Julefest desember 2018. Samme dag var det offisiell åpning av Tøyen Torg. Foto: Ola Vatn

I svært mange land finnes lovgivning for såkalte «Business Improvement Districts» (BIDs), som for eksempel i Storbritannia. En av de første oppsto i Toronto tilbake i 1970. En av de mest kjente er Times Square i New York. I et bestemt BID kreves en avgift av samtlige næringslivsaktører, som går til å markedsføre, aktivisere og løfte områdets omdømme. Et BID kan normalt kreves når minimum 50% av lokalt næringsliv i et område sier de ønsker det. 

BIDs er ikke lovregulert i de nordiske landene ennå. I Danmark leverte RealDania en interessant rapport i 2014 om mulighetene dette kunne bety for bedre livskvalitet i byene. I Norge var det for 15 år siden et sterkt engasjement for få til BID-lovgivning, ledet av Norsk Sentrumsutvikling. Dette ble effektivt stoppet i 2014 av Landbruksdepartementet. Sylvi Listhaug var den gang landbruksminister.

Mye av kritikken mot BIDs har blant annet vært at de lett kan føre til gentrifisering, utestenging av «uønsket» byliv, og sentralisering av makt på noen få aktører. Det er derfor interessant å se en del nyere tenkning og initiativ, knyttet til det som mange steder omtales som «Community Improvement Districts» (CID). Et CID er en offentlig-privat samarbeidsmodell, som vektlegger gode initiativ fra næringsliv med lokal frivillighet og lokale myndigheter.

Verken «BIDs» eller «CIDs» er begreper i den svenske utredningen «Åtgärder for stärkt trygghet i den byggda miljön”, som ble presentert 17. januar. Den ligger til grunn for kommende ny lovgivning hos våre naboer i øst. Der har de bevisst valgt å kalle det «områdessamverkan» (OS), for å understreke det unike i forslaget. Dersom minimum tre eiendomsaktører i et lokalt, geografisk område ønsker å gå sammen om å etablere et OS vil det forplikte samtlige andre gårdeiere om å delta.

Hele motivasjonen for lovgivningen er å redusere økt opplevelse av utrygghet i mange boområder, og å få bukt med organisert kriminalitet i lokalsamfunnene. Regjeringen ser eiendomsbransjen som nøkkel for gode områder, og ønsker å belønne aktører engasjert for å skape gode områder. Lovforslaget tar også sikte på å tvinge useriøse gårdeiere og de som ofte opptrer som «freeriders» til å være nødt til å også delta. Sentralt i et OS er også et samspill med både lokal frivillighet og med bydelene.

For to år siden ble en interessant rapport, for uttesting av offentlig-privat samarbeid om Stavanger sentrum, presentert i en rapport litt godt gjemt i sidene til Kommunal- og Distriktsdepartementet. I Oslo fikk vi et pilotprosjekt i 2018. Tøyen Torgforening ble etablert med mål om å skape et organisert samspill mellom gårdeierne, de lokale butikkene og serveringsstedene, bydelen og lokal frivillighet. Pilotprosjektet skulle vare i tre år, og ble også med i en større presentasjon av initiativ for sentrumsorganiseringer i Norge. En positiv evalueringsrapport i 2022 var dessverre ikke nok til at foreningen nylig ble avviklet. Manglende kommunalt engasjement var dessverre sterkt medvirkende til dette.

Oslo har de siste par årene sett en rekke nye initiativ, til bedre organisering og samarbeid om steder. Mange eiendomsaktører ivrer for å skape mer attraktive steder, og gjerne sammen med andre. Jeg har vært så heldig å få etablere og lede ett av disse, Tullinsamarbeidet, som også har blitt modell for Lysakersamarbeidet. Bransjeuavhengighet er en nøkkel, der alle virksomheter i et område skal se verdien av å delta. Utfordringen er like fullt at ikke alle ser verdien av samarbeid, til å ville delta.

Oslo kommune har akkurat levert sin endelige KPS, der de identifiserer en rekke ulike samfunnsfloker. Sentralt i denne er tydeliggjøring av et behov for økt samarbeid for å kunne løse flokene. Spørsmålet blir da hvordan Oslo kommune aktivt kan støtte økt samarbeid om steder og områder.

Lovgivning settes ikke av bystyret. Stortinget vedtar nye lover i Norge. Like fullt har byråd og lokalpolikere en rekke verktøy og muligheter til å stimulere til økt samarbeid, til å mobilisere lokalt næringsliv. Dersom vi alle ønsker flere attraktive og trygge steder med godt byliv kan gategrunnsleie være en fantastisk mulighet å benytte som stimulerende mekanikk. Her er et konkret forslag:

• Tilby halv gategrunnsleie i hele Oslo i tre år til alle virksomheter som er medlem av en lokal stedsforening.

• Etabler samtidig en egen tilskuddsordning for etablering av stedforeninger der det ikke allerede eksisterer slike.

• Sett krav om at minimum tre eiendomsaktører må gå sammen for å kvalifisere for etableringstilskuddet.

Det er garantert en rekke motforestillinger mot et slikt forslag. Samtidig er vi nødt til å ta en del grep, både i Oslo og andre byer, for å forsøke å komme bort fra hvordan krevende offentlig sektororientering er til hindring for bedre, mer fremtidsrettede løsninger for bedre byliv, tryggere steder, attraktive steder, og generelt engasjere mennesker for byen og området de bor i.

Eller er lovregulering også løsningen i Norge?

Kronikken ble først publisert i Arkitektur

Oslos særpreg skapes nå

Det vil alltid være et behov for fremsnakking av Oslo, og teksten jeg skrev under kom som resultat av et behov for nok en gang å skrive om det som er bra i byen.

Bakgården i Tullinkvartalet, der Kafeteria August og Becco holder til. Foto: Jonas Jacobsen

Nora Ulrikke Andersen tar feil om Oslo. Oslo mister ikke sin identitet og sjel. Tvert imot. Den styrkes, og det skjer nå.

Undersøkelser fra Visit Oslo viser en stadig større stolthet til byen. Osloborgere er veldig positive til turistene. Operaen, Nasjonalmuseet og Munchmuseet har slått alle besøksmålene de satte seg, og hovedbiblioteket til Deichman i Bjørvika er Norges mest besøkte kulturinstitusjon.

Broadcast presenterer stadig målinger av musikklivet i Oslo. Under by:Larm i september bekreftet de at det fortsatt er nesten 10 000 musikkarrangementer årlig i Oslo. Så vidt jeg vet er dette mer enn Stockholm og København til sammen.

En bys identitet skapes av menneskene i den, av samspillet og kraften de legger i å skape en by sammen, for de mange stedene rundt om i byen. Et rikt kulturliv er utgangspunktet for en god by, og Oslo blomstrer nå. Selvsagt har estetikk og arkitektur også en innvirkning på en bys identitet, og det skal jeg komme tilbake til.

Jeg har de siste åtte årene hatt en litt rar hobby. Jeg samler på Oslosanger. I skrivende stund er det 1630 sanger om Oslo på Wikipedia-lista «Liste over Oslosanger». Den eldste er fra rett etter bybrannen i 1624, fra Peder Rafns visebok. Like fullt er de aller fleste nye, fra de siste 20-30 årene. Den siste på lista er «Salud», med Don Martin, Fela og Castro (produsert av Tommy Tee), fra Blokk til Blokk-albumet «Del av oss» som er sluppet nå.

Illustrerende nok ble hip hop stuerent i Oslo omtrent samtidig som vi bestemte at Operaen skulle ligge i Bjørvika. Den beslutningen var startskuddet på noe helt unikt for Oslo. Vi har siden fått Fjordbyen, som ingen andre byer kan måle seg med. Før dette var Bjørvika ikke stort annet enn en stor trafikkmaskin, med et lukket havneområde på utsiden.

Bjørvika har måttet skape sin egen identitet, og den styrkes dag for dag. Rundt Vannkunsten gir kanalene assosiasjoner til noe helt nytt og eget. Både den og Stasjonsallmenningen er prisbelønte, nye byrom. Badstulivet er unikt, og gir fantastiske møteplasser for hele Oslo. Jeg har vært i mange byer, men ingen som vår.

Det bygges mye nytt, men også mye med respekt for vår historie. Tullin er ett slikt eksempel. For 20 år siden var dette et område de fleste ble frarådet å besøke. Noen eiendomsaktører turte å satse, og nå har Tullin blitt ett av Oslos mest attraktive områder. Utviklingen har vært tuftet på områdets kulturhistorie og karaktér. Nye aktører har kommet til, og bidratt til å gi området en helt ny egenart; Becco og Kafeteria August fyller innhold i den redesignede og prisbelønte bakgården på Tullinkvartalet. Oslos lengste gatekunstverk preger nå Pilestredet, der tusener av biler for få må De som bor i Pilestredet Park eller Meyerløkka elsker nabolaget sitt.

Oslo bygges ikke bare høyt, i glass og betong. Oslo mister heller ikke sin sjel eller identitet. Arkitektonisk estetikk kan vi selvsagt diskutere mye, slik som engasjementet om høyhuset Vertikal Nydalen. Det er for øvrig bygget i tre. Det viktigste er derimot at vi ser at byen brukes og steder blomstrer.

Hver eneste by er unik. Alle byer har kvaliteter, som skiller dem fra andre. I mange år har jeg savnet det som gjør Oslo unik. Det gjør jeg ikke lenger. De ulike stedene i Oslo blir sterkere år for år, med mer karaktér og egenart. Det er summen av alle disse stedene som skaper det nye Oslo.

Senest i formiddag snakket jeg med en venn om det å lære av andre byer. Han mente at Oslo snart ikke har så mye å lære av andre byer, men at andre byer i verden har mye å lære av Oslo.

Jeg tar likevel ikke Oslos særpreg for gitt, og jeg kjenner ingen som gjør det. Om få dager går jeg faktisk i gang med en undersøkelse om hva mennesker i byen mener om flere områder i Oslo. Om vi kan lære av byens befolkning kan vi ta enda bedre valg for fremtiden.

Hver dag våkner jeg og er lykkelig for at jeg våkner i Oslo.

Teksten ble publisert i en litt kortere utgave i Avisa Oslo, og i sin helhet i Arkitektur.

Med øynene på gata

Byliv er for meg en atmosfære, en stemning, noe som gjør at mennesker skrur ned tempo et par hakk, for å stoppe opp, prate, henge, bli, og rett og slett bare trives akkurat der. Trivsel og trygghet er to sider av samme sak. Og skal ikke kunsten få oss til å stoppe opp?

En skoleklasse kom gående forbi, da den New York-baserte gatekunsteren Sebar holdt på Prosjekt Epsilon i Pilestredet. Han ga “high five” til alle elevene da de passerte. Foto: Øystein Aurlien

Den atmosfæren som nå oppleves i Pilestredet, på begge sider av veivesenets anleggsområde, minner meg om opplevelsen jeg hadde i Karl Johans gate tilbake til lørdag 15. juni 2013: En gate der mennesker hastet forbi ble plutselig en gate der mennesker stoppet litt opp. De pratet med hverandre. De begynte å se seg litt rundt, og ble litt lenger. Vi hadde skapt trivsel. I 2013 handlet det om å erstatte alle parkeringsplassene i Karl Johans gate, mellom Rosenkrantz gate og Universitetsgata, med stoler, benker, blomsterkasser og parasoller. Totalt 400 meter med passiv brostein ble til Oslos lengste piazza.

Nå i 2024 handler det om å forvandle 400 meter med anleggsgjerder til Oslos lengste og største gatekunstverk. Rettere sagt 50 ulike kunstverk, fordelt over totalt 1200 kvadratmeter. At det skulle bli lengst eller størst var aldri noen målsetting. Det var bare noe som ble slik, som kunsterne selv har fortalt. “Jeg har aldri vært med på et så stort prosjekt før,” sa en av dem til meg forleden. “Det som er så fantastisk med dette er også alle de hyggelige menneskene som stopper opp og vil prate med oss. Vi har ikke fått én eneste negativ kommentar.” Denne meldingen som tikket inn til Tullinsamarbeidets Instagramkonto i natt var også ganske fin å få:

Hun fortalte videre at hun jobbet i området og avsluttet som følger: “Jeg har utsikt rett mot øynene fra jobben og blir lamslått hver dag”. Slike meldinger er fantastisk å få.

Er det ikke nettopp dette kunsten skal få oss til å gjøre, å reflektere og stoppe opp litt. Det gjelder vel enten om kunsten er ute i gata, eller inne i et galleri eller museum?

En kveld denne uken fikk jeg “øyekontakt”. Foto: Øystein Aurlien

“Eyes on the street” er ett av tre viktige prinsipper Jane Jacobs påpekte da hun skrev den berømte “Death and Life of Great American Cities”. Den boka har blitt en klassiker å regne for mange urbanister og stedsaktivister. Derfor er dette bildet, gatekunsten fra Snorkone, veldig interessant med tanke på hele prosjektet vi lager på Tullin nå. For å skape en trygg og god by måtte vi hele tiden ha fokus på gateplanet.

Snorkone foran sitt verk. Han er ikke bare gatekunstner, men også en erfaren grafisk designer. Sjekk her. Foto: Sully

Som daglig leder for Tullinsamarbeidet engasjerte jeg meg for det kommende Ring 1-prosjektet allerede høsten 2021, flere måneder før Tullinsamarbeidet offisielt ble stiftet. Både Christian Winsnes Rustand (Entra) og Kyrre Sundal (Mad arkitekter) har vært avgjørende for hva vi har fått til. Uten at vi alle har backet hverandre og støttet hverandre i disse årene hadde vi ikke fått til det vi har fått til nå.

Det har tatt ekstremt mye tid å jobbe med å unngå den planlagte gang- og sykkelbroen, som var planlagt å gå fra St. Olavs plass og ned til utenfor Tronsmo og Hotell Savoy. En bro ville vært det motsatte av Jane Jacobs læring. Det ville ført til et utrygt område. Den ville ledet mennesker bort fra gatene. Den ville ført til mørke lokaler og mørke lokaler.

Da Statens vegvesen var enig i at vårt løsningsforslag var best kunne vi starte planlegging av hvordan vi kunne legge til rette for bylivet på utsiden. Jeg kontaktet James Finucane (i Street Art Oslo) og Mikkel Lehne (i Void) og vi begynte å tenke ut ideen om et samarbeidsprosjekt for gatekunst og lys. Vi søkte Oslo kommune om Bylivstilskudd til å gjennomføre prosjektet, og fikk i juli fullt tilslag.

Prosjektet er bare snart halvveis. Det er gatekunsten som er i ferd med å fylle veggene. Senere i høst håper vi at det første lyset skal begynne å skinne. Og jeg gleder meg allerede. Det tror jeg bare vil være forsterkende for det hele.

Det mest gledelige med prosjektet så langt er praten, stemningen, atmosfæren. Jeg har helt siden vi startet opp Tullinsamarbeidet snakket på inn- og utpust om skapekraften, og at Tullin blomstrer. Det er ikke bare prat. Skapekraften er reell, og området blomstrer. Bare i går åpnet en ny vinbar i Pilestredet, og om kort tid vil vi også se nye konsepter åpne. Trekanten og Fuglen går strålende, og butikksjefene i området smiler fra øre til øre over menneskene som går på utsiden (og også ofte popper innom dem).

Er det kunsten som gir oss energien, også i gata? Bør dette forsterkes ytterligere i årene som kommer?

Fotografene Tobias Willumstad, Sully og Nima Taheri har vært på Tullin hele uken. Her er noen av bildene deres:

Yes! Dette er Oslo!

Nye smug, plasser, bakgårder og flotte bygg og byrom har blomstret frem i Oslo de siste årene. Sammen med de gamle smugene, plassene, bakgårdene og flotte byggene og byrommene har de nye bidratt til å skape en by stadig flere er stolte av.

Slik så en ny bakgård på Tullin ut, i dag tidlig. Spaces Tullinløkka hadde invitert Morning Beat tilbake.

Faktisk er det knapt noen byer i verden der befolkningen er mer stolt av byen sin enn i Oslo. Nylig gjennomførte Norstat en undersøkelse på oppdrag fra Visit Oslo som viser at 73% av alle i Oslo sier de er stolte av byen sin og gjerne vil vise den fram til turistene. Oslofolk er også rause. Nesten like mange sier de ønsker å gi tips og råd til de som besøker byen vår. Dette er unike tall, og høyere enn andre byer.

Mange av oss kan noen ganger få inntrykk av det motsatte, når debattanter og aksjonister skriver om hvor grusom utviklingen i Oslo er. Bilder og tekster legges frem bevisst for å få hylekoret med på klagesangen. De andre, som det heldigvis er flest av i byen, melder seg ut av debattene. De orker ikke den negative nedsnakkingen av byen sin, rett og slett.

Selvsagt er ikke Oslo perfekt. Det finnes ingen perfekt by. Men, jeg tror de fleste i Oslo nok vil mene at Oslo i 2023 på de fleste områder er mye, mye bedre enn Oslo for 100 år siden. Det er ikke uten grunn at Oslo topper internasjonale reiselivsmediers liste over byer å besøke. Slik som Conde Nast Travellers «Hot Spots» som ble presentert for noen uker siden. Oslo topper denne listen, foran New York. Det nye Nasjonalmuseet og nyåpnede Sommerro hotell ble fremhevet spesielt.

Oslo er også mye, mye bedre enn for 50 år siden. De store og brede historiske gatene i sentrum, med aner tilbake til 1624, var den gang gjort om til gater for bilene. Hele Bjørvika var den gang en trafikkmaskin. Nå er det blitt en helt ny og åpen bydel, der alle får tilgangen til fjorden. Mennesker valfarter dit fra hele verden.

Ingen andre byer kan vise til at nærmest en hel havn er åpnet opp for mennesker, og blitt til en eneste lang havnepromenade, slik vi har i Oslo. Fjordbyen Oslo gjør at tusenvis drar ut til Sørenga for å bade, eller besøker de mange badstuflåtene som ligger ankret opp langs kaikanten. Ved Stasjonsalmenningen skulle vi selvsagt ønsket at vannet snart kom på, og håper Bymiljøetaten snart skrur på krana. Samtidig har vi Vannkunsten rett ved siden av, der kanalene snirkler seg gjennom byggene og gir besøkende en opplevelse av noe helt spesielt.

I sitt innlegg «Jøss, er dette Oslo?» i Avisa Oslo nylig viste Saher Sourouri til både Citypassasjoen og Sehesteds plass. Jeg er enig. De er flotte. Hadde han gått hundre meter derfra hadde han også kommet til bakgården på Tullinkvartalet. Dette prisvinnende byrommet er nytt, og unikt. Her erlysene i bakken i disse dager skrudd på i regnbuens farger. Becco og Kafeteria August har blitt attraksjoner for hele Oslo. Hele bakgården er en kombinasjon av gammelt og nytt, som en oase. Og i dag tidlig danset hundrevis av mennesker til Morning Beat.

Designprosjektet DELTA, utviklet av Void på oppdrag av Entra, lyser nå i juni i alle regnbuens farger. Det er verd et besøk i seg selv.

Rundt om i Oslo finner vi bygg og byrom, nye og gamle, gode og dårlige. De dårlige har det til felles at de ikke er planlagt for menneskene som bor og jobber i byggene. Vi har i alle år bygget dårlige bygg. Men, vi har i mange år også bygget gode bygg og planlagt gode byrom. De gode byrommene er de som setter menneskelige behov først, som gjør at du og jeg har lyst til å gå dit, være der, oppholde oss og være der enten alene eller sammen med andre.

De gode byrommene og bydelene skapes ikke gjennom å kreve mer tradisjonell arkitektur, men gjennom å kreve arkitektur som spiller på menneskers premisser. Byliv skjer når mennesker får lyst til å gå til et sted. At det er vakkert kan være ett element, men er sjelden nok alene.

Det er symbiosen gjennom mennesker som driver stedene, som jobber og bor i bygningene, og som har ting lagt til rette for at de kan leve sine liv og blomstre der de er.  

Neste år er det 400 år siden hele Oslo brant til grunnen, og den nye byen ble påbegynt oppbygget bak Akershus festning. Neste år er det også 100 år siden Stortinget vedtok at Norges hovedstad igjen skulle få tilbake sitt historiske navn, som retningsgivende for en ny identitet og nasjonal stolthet.

La oss bruke tiden nå, og jubileumsåret neste år, til å fremsnakke Oslo, til å påvirke til hvordan byen kan bli enda bedre, og til at vi kan feire at enda flere blir stoltere av byen sin.

“Hver eneste dag er en Oslodag, for alle som elsker vår by” sang Jens Book-Jenssen i sangen som ble gitt ut til Oslodagen i 1936. Den gjelder fortsatt. Vi har i skrivende stund 783 sanger om Oslo, på “List of songs about Oslo”. Det er Oslokjærlighet i praksis.

Teksten ble 2. juli publisert hos Avisa Oslo, i en noe justert versjon.