Norge er på verdenstoppen i antall kjøpesentre i forhold til folketallet. Thongruppen er Skandinavias ledende kjøpesenterselskap, og glimrende økonomiske modeller har bidratt til dette. Hva om norske politikere hadde vært like kloke?

Thoneide Lagunen Storsenter i Bergen er Norges største kjøpesenter. I 2025 skal det utvides. Les om Lagunen II her.

Olav Thon var genial. Han var tidlig med å innføre omsetningsbaserte husleiekontrakter på kjøpesentrene sine. Han flyttet med dette leietakeres fokus bort fra bunnlinjen og over på topplinjen. På toppen av den prosentvise husleien la han på en prosent eller to til felles markedsføring.

Denne tenkningen har vært sterkt bidragsytende til at Thon Gruppen i dag er Skandinavias største kjøpesenterselskap. Bare eiendomsselskapet fikk et operativt resultat på 2,2 milliarder i 2023.

Jeg unner alle i Thon dette. Thons metode burde være til inspirasjon for byer, tettsteder og områder i hele Norge, for nytenkning i hvordan skape bedre steder. Dessverre har ingen norske politikere brydd seg. I veldig mange andre land har de for lengst sett viktigheten av å organisere for god økonomi i utvikling av gode steder. Bare ikke i Norge.

Det finnes en rekke sentrums- og stedsorganisasjoner rundt om i Norge. Felles for dem alle er at de ikke har tilstrekkelig finansiering og ressurser til å kunne kjempe mot kjøpesentrene om kundenes gunst. For å få omsetning må du ha besøk, og når skatteivrige ordførere de siste tiårene har godkjent bygging av kjøpesentra utenfor de tradisjonelle handelsstedene har de samtidig bidratt til å redusere sin egen kommunes sosiale kapital: By- og sentrumsgatene sliter.

Det magiske med Thons metode er prosentsatsen til felles markedsføring. For norske kjøpesentra ligger den normalt på mellom én og to prosent av omsetningen. Dersom et kjøpesenter omsetter for 500 millioner kroner betyr dette mellom fem og ti millioner kroner til felles markedsføring, og til en dedikert senterledelse. Det gir ressurser til å skape trafikk til kjøpesenteret. Ingen norske kommuner har tilsvarende ressurser til å markedsføre sentrumsgatene sine.

Norges største kjøpesenter, Lagunen i Bergen, omsatte i fjor for 4,3 milliarder kroner. Det betyr at de har et sted mellom 50 og 100 millioner kroner til å markedsføre senteret sitt. Butikkomsetningen i Bergen sentrum er på rundt 6 milliarder kroner. Sentrumsselskapet i Bergen har rundt 5 millioner kroner i sammenlignbare ressurser.

I Oslo sentrum omsetter butikkene for rundt 10 milliarder kroner årlig. Som i Bergen og andre byer er de avhengig av besøk, men må i all hovedsak greie seg selv. Det er ingen koordinert markedsinnsats for Oslo sentrum. Heldigvis bidrar kulturlivet, arkitekturen, mange møteplasser og noen foreninger til å opprettholde et levende sentrum.

Å skape sterkere, mer bærekraftige og attraktive byer og steder har vært noe mange har kjempet for i mange år. Norsk Sentrumsutvikling jobbet lenge for å få innført lovgivning for såkalt «Business Improvement Districts» (BID) i Norge. Et BID er en organisasjon for et geografisk avgrenset område der alle eiendommer plikter å delta økonomisk. Det er juridisk bindende, og det utløser en avgift. Det norske initiativet ble stoppet av Landbruksdepartementet i 2014, under Sylvi Listhaug som statsråd. I vårt naboland Sverige, får de 1. juli 2026 sin lovgivning for dette. Der kaller de det «områdessamverkan», og målsettingen er tryggere steder.

Storbritannia har registrert totalt 341 BIDs. Til hvert BID betaler gårdeiere mellom én og to prosent av eiendommenes “rateable value” (som overført til norske forhold utgjør en eiendoms totale leieinntekter). I 2023 var de totale BID-innbetalingene på rundt 2,2 milliarder kroner, som gikk til felles investeringer i infrastruktur, sikkerhet, markedsføring og andre tiltak for å styrke omdømme og attraktivitet for disse stedene. Kravet for å etablere et BID er at en majoritet av næringslivet stemmer for det. Kravet for å etablere et «Områdessamverkan» i Sverige er at minimum tre eiendomsaktører ønsker det.

Vi har ikke lovgivning for noe slikt i Norge. Manglende politisk vilje betyr i praksis at norske politikere syns det er helt greit at kjøpesentrene til Thon og andre kan fortsette å trekke kundene dit heller enn til bygatene.

Men er det dette vi i 2025 anser å være oppfordring til bærekraftig handel, at det er helt greit at vi stimulerer til fortsatt økt bilbruk?

Netthandelen har kommet for å bli. Norsk retail tilpasser seg dette, og vi ser stadig nye løsninger for handel. Kultur blir en stadig viktigere del av hvordan gode steder skal utvikle seg, og nye møteplasser omfavner dette og tenker nytt. Sektoriseringen innen offentlig sektor har bare økt i omfang, og risikerer å bli en enorm hindring for utvikling av gode steder. De kommunale budsjettene er ikke egnet til drift, eller til nødvendige investeringer lokalt.

Mange politikere snakker om viktigheten av privat-offentlig samarbeid, men er det handlingsvilje til å gjennomføre dette? Hvem av dem vil påstå at områdesatsingene har vært vellykket?

Thons metode er utelukkende kommersiell, men den funker. Norge bør nå starte debatten om lovregulering for bedre steder, slik de har gjort i Sverige. Da kan vi begynne å ta tilbake de gode stedene.

Hvem tar ballen?