I dag har du bursdag, Oslo. 15. mai er St. Hallavards dag, og hele Oslo feirer dagen din med gradvis åpning og velkomst. Det er en feiring vi kan leve med!
Du visste kanskje ikke at det fantes noe som heter St. Hallvards dag? Joda, det er en dag som blir feiret hvert år i Middelalderparken, på dagen da Oslos skytsengel St. Hallvard døde tilbake i 1043. Sjekk her.
En annen dag er Oslodagen, som er en feiring som i sin tid ble startet for å løfte Oslo opp og frem. Et lite søk på bildearkivet oslobilder.no viser siste bilde fra 1957, av selveste Einar Rose. I mange tiår var Oslodagen en storstilt feiring, med fargerike parader gjennom byen. På 30-tallet ble også Oslodagen markert med kåringen av årets Osloprinsesse.
Bydoktor Erling Fossen tok for noen år tilbake til orde for å løfte dagen frem igjen. Burde vi ikke lytte til dette? Spesielt fordi vi nå har vært stengt ute fra store deler av byen vår i over to måneder? Burde vi ikke nettopp nå ta til orde for å feire denne fantastiske, fargerike, mangfoldige, offensive og spennende byen vår?
Einar Rose feirer Oslodagen 15. mai 1957. Foto: Einar Schibbye / Oslo Museum
Jeg er blant de som har vært på hjemmekontoret, med kone på hjemmekontoret og barn på hjemmeskolen. I går var jeg endelig ute, på Tøyen. Jeg var på Skatten, og jeg ble stolt av Oslo. Jeg ble stolt av et sted som passet på, hadde bordbestilling, hadde god skilting, som vasket, og som serverte og sørget for at mange mennesker igjen kunne møtes, snakke og smile til hverandre igjen. Det var trygt, godt og det ga meg en lykke som var euforisk.
Da kom jeg til å tenke på alle stedene jeg har savnet. Jeg har savnet å ta trikken, å ta banen, og hoppe av banen og ta en av de utskjelte sparkesyklene. Jeg har savnet å vandre langs Grønland, besøke Dattera, eller Oslo Mek på Teaterplassen, eller spise lunsj på Injera Palace på Interkulturelt Museum. Jeg har savnet å rusle langs Karl Johan og kikke på folka. Jeg har savnet å besøke Vippa ytterst på Vippetangen, med Aleppo Bahebek og alle de andre bodene der. Jeg har savnet å henge rundt Youngstorget, møte folk på Youngs eller være med på en debatt på Kulturhuset. Jeg har savnet å slenge innom Herr Nilsen for en øl, eller svippe innom Bare Jazz for å suge inn stemningen. Eller kikke litt i butikkene nedover i Prinsens gate, enten det er Fred Perry eller Livid Jeans. Jeg har savnet å traske gjennom Vikaterassen og se inn om jeg så Richard på Cavour der, eller opp i andreetasjen på Paleet for høre hvordan det går med Jan på Svean.
Dette er min historie, om mitt savn. Jeg har en mistanke om at det finnes noen hundre tusen slike historier fra andre Oslofolk, om hva de har savnet de siste par månedene. Og kanskje det i dag derfor kan være en dag vi feirer Oslo, og sier til oss selv; «Fra i dag skal jeg bruke byen min ennå mer!»
Fordi nå fremover vil alle de stedene vi har savnet trenge oss ennå mer. De vil trenge at vi kommer tilbake, handler hos dem, spiser hos dem, og bruker dem. De har vært gjennom to tøffe måneder, og for å overleve de neste månedene trenger de et løft.
La hver dag resten av året bli en feiring av byen vi alle er så glade i.
Gratulerer med dagen, Oslo.