"Nok prat", skrev jeg eplekjekt for snart tre måneder siden. Og medienes dekning kan gi inntrykk av at lite skjer i fremdriften. Er det trenering? Vi kan vel ikke gi opp?
Man kan mene mangt om Nettavisens journalistikk og kritikk av Bilfritt Byliv, men gårsdagens artikkel med hentydninger til interne maktkamper og motarbeidelser mellom den politiske ledelse og etatenes forvaltning var interessant lesing. Eller rettere sagt trist lesing.
Det har vært påstått at handelsstanden og næringslivet har vært svært kritisk til Bilfritt Byliv, men det er en sannhet med kraftige modifikasjoner. Tvert i mot har mange vært sterke forkjempere av et sentrum uten privatbiler. Petter Stordalen formelig skrek det ut under Oslo Urban Arena 2017.
Det har vært kritikk mot måten prosjektet har blitt startet på, og på manglende reell medvirkning. Mange heier på tanken om at Oslos gater skal være mer for gående og syklende, for byliv og aktiviteter, enn for at biler skal dominere gatene. Næringslivet ønsker et sentrum som er attraktivt og tilgjengelig, og det trenger ikke være noen motsetning mellom dette og at et sentrum der privatbilene er fraværende.
(Når det er sagt, så er det lenge siden sentrumsgatene har vært dominert av biler. Oslo største problem er alle bilene som skal gjennom sentrum på morgenen og ettermiddagen, og alle bilene som kjører rundt for å lete etter parkeringsplasser. Tall fra EasyPark viser at hele 40% av bilene som kjører rundt i bygatene kun leter etter parkeringsplass.)
Fra 28. februar til 2. mars møtes noen tusen byutviklere i Wien, til den store konferansen Urban Future. Jeg vil anta at det der også vil bli diskutert hva som skjer i Oslo. Forventningene til Europas Miljøhovedstad 2019 er stor, og i slutten av mai 2019 skal Urban Future arrangeres i nettopp Oslo. Hva skal vi da fortelle om Oslo? Hvilke cases har vi å vise til, som gir dokumentasjon på at Oslo virkelig har tatt grep om en urban fremtid - og at hele verdens forventninger til at Oslo faktisk evner å levere både bilfritt og byliv samtidig blir innfridd? Vil vi ha noe som kan motbevise de artiklene som har begynt å bli skrevet om at de voldsomme ambisjonene kanskje ikke innfris likevel? Som f.eks. her fra The Guardian?
Gjennom høsten brukte jeg noen hundre timer, en del kaffekopper, rutberbilletter, og vandret opp og ned gatene i sentrum for å samle støtte for å få til noe konstruktivt og offensivt. Siden Oslo har en rekke organisasjoner, foreninger, statsledere og annet som møtes for å diskutere byutvikling valgte jeg å se det motsatt: Sentrum trenger å organiseres "bottom up", for å kunne matche alle som tenker "top down". Derfor ble Gateplansinitiativet for Oslo sentrum utviklet, og oversendt Byrådet 6. november. Dette initiativet fikk jeg senere diskutert i et møte med Byrådsavdelingene for Byutvikling og Næring og Eierskap 6. desember, og mottagelsen var positiv - såfremt næringslivet selv også ville stille seg bak det. NHO har allerede gitt sin fulle tilslutning. Det samme har flere av strøksforeningene i sentrum.
Ting tar tid - noe kjenner veldig godt fra å ha kjempet for å få stengt Karl Johans gate for biler hvert eneste år siden 2013 og frem til sist vinter. Hvert år måtte jeg søke dispensasjon fra reguleringen, fikk først avslag, for så å få politisk støtte, og nå sist ble det innvilget dispensasjon for to år. Altså er 2018 i boks, selv om jeg sluttet på Paleet sommeren 2017. Det er bra. Men det er tungt arbeid å jobbe på den måten.
Alle er enige om at Oslo sentrum trenger en sentrumsledelse, men tidligere forsøk har strandet på at løsninger har vært for mye detaljorienterte. Det må løses på en annen måte, uten bindinger til etater eller historikk. Det må innovasjon til, og det må det politisk vilje og mot til å bestemme.
Oslo trenger et levende, grønt, yrende sentrum. Urban Future 2019 trenger et solid case. Europas Miljøhovedstad 2019 trenger også et næringsliv, en forvaltning og en befolkning som er stolte av sitt sentrum.
Kan vi komme i gang snart?
Hilsen en utålmodig optimist og Osloentusiast!