Torgløftet for Tøyen

Jo fler som løfter sammen, desto bedre blir det totale løftet for Tøyen. I dag starter offisielt arbeidet med "Torgløftet", der målet er å få til en varig og smart måte for Tøyen Torg å aktiviseres og markedsføres på - for alle på Tøyen.

Bymiljøetatens arbeid med å legge nytt dekke på Tøyen Torg er godt i gang. I mai 2018 står det ferdig.

De siste 5-6 årene har det vært veldig mye fokus på Tøyen, på godt og vondt. Det meste har vært positivt, og bydelen har fått et løft. Tøyen er en del av Oslo "alle" snakker om. Det er svært mange engasjerte frivillige, organisasjoner, initiativ, foreninger, klubber, kommunale prosjekter og bedrifter som de siste årene har jobbet beinhardt og iherdig for å løfte Tøyen opp og frem. Og mye har gått veldig bra. Ikke alt er bra, og det er ingen som er interessert i å skyve negative forhold under teppet. Men, det er enkelte forhold som kan løses på kort sikt og det er andre forhold som må løses på lengre sikt. Det er også viktig at fokuset er at alle initiativ er gode initiativ. De kan bli enda bedre ved at enda flere snakker sammen og samarbeider bedre. Og  som Andreas Slettholm så godt beskrev i en kronikk i Aftenposten i romjulen: "Jo høyere Tøyen løftes, desto bedre."

I høst tok  en av gårdeierne på Tøyen Torg kontakt og fortalte hvordan gårdeierne nå jobbet sammen. De ønsket alle å få til en bedre organisering av torget. Bymiljøetaten skulle akkurat til å starte å legge nytt dekke på torggulvet, fikk jeg vite. Vi ble enige om å bruke det som en anledning til å lansere hvordan Tøyen Torg skal være fremover. Utfordringen blir da å finne ut hvordan torget skal driftes og organiseres med tanke på aktiviteter og markedsføring. Den jobben starter nå.

Vi har overfor gårdeierne vært tydelige på - som de også har vært til oss - at vi må bevare det ekte, spennende, jordnære og unike som er ved Tøyen og torget. Det er et sterkt nabolag, med høyt engasjement og sterke interesser. Det er bra! Vi har sagt at vi må jobbe sammen med alle de andre, private og offentlige, slik at vi får best mulig synergier. Og, vi har sagt at torget må være et åpent, velkomment torg. For alle. Tøyen Torg er ett av de få gjenværende torg i Oslo som har potensialet til virkelig å bli det et torg skal være, en aktiv og levende møteplass for de som bor og jobber der.

Bak Torgløftet står de fire gårdeierne, og med på prosjektet tok jeg med meg et par hjelpere, der en av disse (Vidar Singh) fortsatt er en viktig ressurs. Prosjektet starter opp nå, og mye av arbeidet vil handle om å snakke med og samle alle krefter - både kommersielle, offentlige, private, frivillige, og andre - til en felles plattform og løsning for hva Tøyen Torg skal være og hvordan det skal oppleves de nærmeste årene. 

Dette blir veldig spennende. Jeg gleder meg!

Management by walking around

En del mennesker smiler når de spør meg hvordan jeg kan gå så mye rundt i gatene slik jeg gjør. "Dette er hva jeg gjør," sier jeg. Og jeg anbefaler det på det sterkeste.

Når jeg nå jobber med by-, steds- og identitetsutvikling er jeg opptatt av å få til bedre samarbeid. Eller for å bruke ordet mange nå også bruker; samhandling. Jeg har de siste 6-7 årene jobbet aktivt med sentrums- og senterledelse, og noe av det viktigste jeg har lært meg er verdien av å gå rundt og snakke med driverne og de ansatte i butikker og restauranter. Det er i de uformelle møtene og samtalene man fanger opp det som skjer ute, om hva som funker og hva som kanskje ikke funker. Og ikke minst er verdien enorm for de du snakker med. Det at det er noen som faktisk går ute og lytter betyr mye for de du møter.

Dette er dog ikke noe nytt jeg har funnet på. I japansk forretningsfilosofi er det noe som heter "Gemba Walk", som handler om mye av det samme. Det var Toyota som i sin tid etablerte prinsippene rundt dette, og det har nå blitt en fundamental del av Lean-prosesser. Og, da Tom Peters og Robert Waterman skrev sin "In Search of Excellence" ble begrepet "Management by wandering around" lansert. De oppdaget at mange ledere oppnådde suksess ved å ha færre formelle møter og heller gå ut og møte mennesker og ansatte uformelt. Det var slik Bill Hewlett og David Packard organiserte Hewlett-Packard på, og Steve Jobs er også en som har utviklet MBWA til fingerspissene. Tenk bare på hvordan blant annet Apple-butikkene er utviklet, på hvordan du møter de ansatte i Apples egne butikker. 

Dette er noe jeg også mener er fundamentalt viktig i byplanlegging og utvikling, og som i alt for stor grad glemmes. Alt for mye løses gjennom kontorjobbing, og alt for lite ved å gå ute og snakke, se, føle og oppleve det som faktisk skjer på bakkeplanet, i førstelinjen, der ting virkelig skjer. For lite tid brukes på å lytte, vandre og snakke med de som hver eneste dag møter kunder, besøkere og mennesker. 

Derfor vil jeg gi følgende fem råd, og håper flere byplanleggere, sentrumsutviklere og markedsførere noterer seg disse:

1. Gjør det til en fast rutine å gå rundt, hver eneste dag. 
2. Gå alene. Du får vite mer ved å snakke en-til-en, enn om du tar med deg fler.
3. Still spørsmål. Be om ideer og innspill. Du vil bli overrasket over hva du får høre. 
4. Følg opp. Om du ikke kan gi svar der og da er verdien enorm hvis du finner svar.
5. Gi støtte. Du opplever og vil se mye rart når du går rundt. Ikke kritiser dette, men noter deg og overlat kritikken til andre (om det er nødvendig). Eller ta det opp senere. Fremstår du støttende får du automatisk folk med deg

Det tar litt tid å gjøre dette, men det svarer seg. Lykke til med gatevandringen. Vi møtes ute på gata!

Design for vekst

2018 har bare såvidt kommet i gang, og de fleste leser vel nå alle mulige spådommer om hva som er de viktigste trendene for å det kommende året. Ikke glem det grunnleggende: Den gode ideen og fortellingen!

Når jeg her deler et bilde av Tony Sylvester har det sammenheng med historien jeg har delt i mange år; om Paleet. Både som destinasjon og som merkevare har Paleet preget de siste 5-6 årene av mitt liv. Historien om Tony handler om posisjonen, den "elegante rebellen". Tony har et lidenskapelig forhold til klær, til stil, til sømmer og tekstiler. Han er en sann "connoisseur" av kvaliteter, samtidig som han hele tiden utfordrer. Han har skrevet om herremote for GQ samtidig som han har vært frontfigur for Turboneger. Og, så er han en fantastisk hyggelig fyr. For en liten periode skrev han også for Paleet.

Det var dette Paleet også være, og på mange måter oppnådde å bli i de første årene etter at Paleet reåpnet i september 2014: En spennende og hyggelig opplevelse, en destinasjon og inspirasjonskilde enten det var fysisk eller via nettsidene.

Dette er hva jeg også mener er læring mange kan og bør hente fra designfilosofien. Innen designledelse kan du hente mye inspirasjon og læring, i hvordan visuelle symboler, historiefortelling og systematikk kan bygges i å knytte menneskers assosiasjonsnettverk opp mot merkevarers ønskede signaler. 

Folk elsker gode historier. Slike historier kan gjerne fortelles som tekst, men blir enda sterkere om de fortelles gjennom bilder. Eller, for møteplasser handler det om at historiene fortelles gjennom hvordan mennesker opplever møteplassene. Dette kan skape historier som igjen gjenfortelles til andre, som gir kraft og ønske om å besøke igjen. Og igjen, og igjen, og igjen. 

Tidligere i høst skrev jeg et blogginnlegg jeg kalte "10 tips for god butikk i sentrum". Denne gang kommer jeg ikke til å dele mine råd på samme måte, da jeg heller vil dele innlegget fra PSFK: "Design is the new IP". Dette innlegget beskriver på mange måter mye av det jeg har holdt høyt, rent faglig, i mange år. 

Min påstand er - som tidligere år - at vi i 2018 er nødt til å ikke la oss rive fullstendig med av alle mulige teknologiske "fads" og "hypes", men holde fast ved grunntankene og grunnhistorien merkevaren er tiltenkt å fortelle. Bruk ny teknologi til å treffe kundene bedre, og gi dem bedre tjenester. Men, til syvende og sist handler det - som det har gjort i alle år tidligere også - om å skape gode og varige relasjoner og bånd til kundene dine. Fortell den gode historien. Engasjer!

Design handler om å utfordre problemene merkevaren møter, om å bruke visuelle virkemidler i å fortelle historier bedre - og skape gode og varige løsninger. Som den eminente ringreven Fred Jenssen så elegant beskrev det til meg en gang: "Tenk deg et spørsmålstegn. Snu det opp ned. Da får du en krok. Det handler om å stille de riktige spørsmålene for å få de gode svarene." 

Jeg håper å stille mange gode, viktige og riktige spørsmål nå i 2018. Det håper jeg også du vil gjøre. På den måten kan vi skape gode og varige løsninger. Det er design. Og på den måten kan design skape vekst. 

Godt nytt år!

Det er moro å skape noe eget!

2017 startet opp som et "annus horribilis", men på tampen av året er jeg igjen optimist! Paleet-prosjektet ble avsluttet for mitt vedkommende, men jeg er i full gang med egne prosjekter. 

Artikkelen i Aftenposten denne uken sier vel det meste om behovet for bedre samarbeid i Oslo. At bildet også er tatt foran Paleet er jo fint. Det er der jeg hadde min base frem til i sommer.

Året begynte bratt, må jeg innrømme. 

I januar fikk kona beskjed om hun hadde en stor hjernesvulst, rett ved lillehjernen. Så langt som mulig ønsket jeg likevel å fortsette å gjøre jobben min og fortsette mitt engasjement for Oslo sentrum. Jeg nektet å tenke noe annet enn at det skulle gå bra med henne. Det har det også gjort. Jeg deltok på debatter om Black Friday og arrangerte selv også debattmøte om Bilfritt Byliv. Ikke alle var enig i mitt engasjement, og det hele endte med at mine 5,5 år som senterleder for Paleet ble avsluttet. Min tid som leder av Strøksforeningen Studenterlunden og styremedlem i VisitOSLO ble også avsluttet. Fra 1. september i år har jeg altså stått på egne ben. "In Between" ble raskt til "On My Own", og Aurlien Consulting ble en realitet. Og så langt har dette vært svært givende og spennende.

Som sparringspartner for Ina von Turow og hennes FNDR har jeg forsøkt å åpne litt dører og bidra til å realisere en veldig god idé og initiativ. Dette er jeg fortsatt engasjert i, og krysser fingrene for at hennes idé virkelig får et løft. Det krever ytterligere kraft og finansiering. Hvis du leser dette og kunne tenke deg å vite mer om prosjektet formidler jeg gjerne kontakt! 

For gründerne i The Green Holding Company har jeg jobbet med utvikling av både ny merkevare, nytt navn og visuell identitet. Til dette prosjektet tok jeg med meg de unge designerne i Blonde Creators. Den nye merkevaren blir lansert rett på nyåret, og vil forhåpentligvis gi kraft og energi til å lykkes med etablering av både arkitektkontor, fabrikker, salgsorganisasjon og distribusjonsløsninger. 

Samtidig ønsket jeg å bruke noe tid og energi på å se om jeg kunne fullføre noen av mine tidligere kongstanker - om å få til et sterkere samarbeid og en bedre, mer offensiv og bærekraftig organisering av Oslo sentrum. Dette er et tema som har engasjert meg i mange år. Oslo sentrum er for lite til at alle skal konkurrere med hverandre. Kundene velger ikke enten Paleet eller ett av de andre stedene, men hvorvidt de skal besøke sentrum eller ett av kjøpesentrene på utsiden av Ring 3. Derfor må det jobbes sammen for sentrum, organisert. Ikke ved at det kun er ildsjeler som gjør tiltak "litt på si". Av de fem initiativene for å organisere Oslo sentrum de siste 25 årene har jeg vært involvert i de to siste. Jeg skrev litt om dette for et par uker siden, under tema "Bydel Null".  

I høst har jeg jobbet med det femte initiativet. Jeg har snakket, mailet og møtt med en rekke organisasjoner, enkeltpersoner, næringsdrivende, kommunale ledere, politikere, osv. for å se om det endelig var mulig å endelig bane vei for et organisert Oslo sentrum. Nærmere 200 timer har blitt investert i "Gateplansinitivet for Oslo sentrum" - på å tenke, lobbe, skrive og tenke ut en løsning alle i prinsippet kan stille seg bak. Nå foreligger en skisseløsning som faktisk kan være i ferd med å bli en realitet. Den politiske ledelse i Oslo er positivt innstilt til initiativet, så lenge de sentrale organisasjonene for Oslo sentrum kan samle seg. NHO stiller seg 100% bak initiativet, og Oslo Handelsstands Forening har uttalt at de vil støtte dette om det blir en realitet. Både Strøksforeningen Studenterlunden og Kvadraturforeningen ønsker seg også en sterkere sentrumsorganisering og stiller seg bak initiativet. Det samme gjør en rekke andre. Det viktige er at for mange initiativ tidligere har blitt stoppet av detaljer og enkelthensyn. Nå må Oslo først samles om en vilje og et ønske om å organisere sentrum, så får tiden vise hvordan dette best løses. Det er på tide å løfte blikket og se at vi bør være klare i 2019, når sentrum både er bilfritt og hele verden inviteres til å besøke Europas Miljøhovedstad. 

En veldig hyggelig nyhet er at jeg - sammen med et par andre - umiddelbart over jul skal i gang med å organisere opp et sentrumsnært område i Oslo. Fordelen der er at gårdeierne står bak initiativet. Dette vil være viktig læring også for Gateplansinitiativet, og for Oslo som helhet. Jeg kommer tilbake med mer om dette på nyåret. Jeg digger Oslo!

Så til artikkelen i Aftenposten, som bildet er fra. Saken kan kanskje virke som det handler om småpenger, men er på mange måter en god beskrivelse av virkeligheten i Oslo. Det er for dårlig samarbeid og dialog mellom det offentlige og det private, om gode, offensive og kreative løsninger som faktisk er på bylivets premisser. Et lite grep som å forsøke å forskjønne kumrørene på Karl Johan for småpenger ender med å bli kasteball i mediene. Min versjon av saken skrev jeg noen dager før saken kom i Aftenposten. Takk forøvrig til Hafslund! De ringte meg på mandag og sa de hadde gladelig betalt de 30'. Ergo: Kanskje vi skal åpne litt opp for nytenkning og økt samarbeid i 2018?

På tampen av 2017 ønsker jeg å rette en takk til alle dere om 1) har lest helt hit, 2) har giddet å lese mine innlegg og lytte til meg, og 3) har støttet meg i mine henvendelser og initiativ. Det har betydd mye. Selv om jeg har vært "On My Own" har jeg på denne måten ikke stått helt alene. 

En riktig god jul og godt nytt år ønskes deg. Ta vare på deg selv og dine nærmeste!

La stå?

Ting tar dessverre ofte litt tid i Oslo, og kan være litt slitsomt by for utålmodige sjeler. Men, enkelte ganger går det innmari fort. Som på Karl Johan i november. 

I begynnelsen av november kom en britisk terrorekspert på besøk til Oslo. Han så Karl Johan og mediene dekket gladelig hans påstander om sannsynligheten for terrorhandlinger der, hvorpå Byrådslederen sa at snarlige tiltak var på vei. Og allerede uken etterpå begynte Oslo Kommune å sette ut 138 kumrør, pluss minus. Makan til effektivitet, da gitt!?

15. november deltok jeg i en debatt hos VårtOslo, Byprat, der terrorsikringen var tema. Her avsluttet jeg med å oppfordre til at vi raskt burde samarbeide om å finne bedre løsninger enn dette. Jeg fikk ingen konkrete løfter, men startet raskt etterpå med å se om jeg kunne samle litt krefter for å snu det negative til noe positivt.

Jeg kontaktet ulike mennesker og fikk god respons på ideen om heller å bruke kunst som sikring i gaten. Flere refererte til hvordan sikringen var gjort rundt Norges Bank og Bankplassen, i Kvadraturen. En av ideene var også å bruke Karl Johan til å vise frem norske bergarter, og at steinskulpturer kunne fungere som både sikring og attraksjoner. Og jeg samlet sammen en del ideer og inspirasjon, om hvordan terrorsikring kunne gjøres på en langt mer kreativ og medmenneskelig måte.  

En rekke ulike personer gikk samtidig ut i mediene og kritiserte sterkt det som var gjort på Karl Johan. Begreper som "kloakkrør", "Oslo ser ut som en krigssone", "et hån mot paradegaten" og en rekke andre sterke uttrykk ble benyttet. 

Sammen med flere andre gode hjelpere ble ideen om "Vi skal få det til å forsvinne" utviklet. Vi mente det gikk an å bruke enkle midler til å kamuflere kumrørene, i forkant av fredsprisutdelingen, mens vi deretter skulle fokusere på noe mer permanent i stedet for blomsterfatene som var bestilt. Vi ønsket å vise alle at vi skulle ta gate vår tilbake. Vi skulle ikke la terroren og frykten vinne, men heller vise at Oslo er en by der vi er opptatt av medmenneskelighet, rauset, humanitet, og ren og skjær "Oslove".

Så var det dette med finansiering og tillatelser, da. 28. november sa Christian Ringnes i Aftenposten at han etterlyste et spleiselag for Karl Johan. Så bra, tenkte jeg. Da skulle det vel ikke være så vanskelig å finne noen til å dekke de få tusenlappene som skulle til for å komme i gang med å forskjønne gata? Men, den gang ei. Etter flere dagers sonderinger, eposter, telefoner og SMSer til ulike aktører - både for å få tillatelse, penger og backing til å gå i gang - kom tidspunktet for å si "Go" eller "No Go". 16 elever fra Westerdals var klare til å gå i gang, tirsdag 7. desember. Men, mandag ettermiddag måtte materialer kjøpes inn. Jeg hadde ikke fått noen midler eller garantier, verken fra det offentlige eller private aktører, til å være med og støtte initiativet. For å komme i gang måtte vi ha 20.000,- til innkjøp av lerret, tape, pensler, spraymaling og andre effekter. De pengene hadde jeg ikke noe behov for å legge ut personlig, og jeg var nødt til å avlyse.

Jeg ønsker ikke å sutre. At jeg nå skriver dette her skyldes at jeg har blitt purret på å starte opp initiativet igjen. Dessverre mener jeg at det toget har forlatt perrongen. Jeg har fått vite at flere i Oslo Kommune og den politiske ledelsen var svært begeistret for initiativet, og var skuffet over at det ble avlyst. Til dem vil jeg si at det da hadde vært flott om initiativet ble gitt litt mer støtte mens vi holdt på. Flere av de humanitære organisasjonene vi kontaktet var også veldig positive, og også flere private aktører syntes ideen var god. Fra enkelte andre fikk jeg dog også høre "Det er nok klokest å ikke støtte dette. Blir det så fint som vi tror vil kommunen bare la det stå og ikke fjerne rørene". Altså, en forsterkning av det mange mener er et faktum i Oslo: De midlertidige tiltakene har en lei tendens til å bli veldig permanente.

Nå tenker jeg at fokus bør rettes mot hva som kommer utover vinteren og våren. Det er fullt mulig å gjøre noe bedre enn bare å sette ut blomsterfat. Det er fullt mulig å gjøre noe som er temporært/midlertidig, men som samtidig er spennende, involverende, og kan bli en attraksjon i seg selv.  Det er fullt mulig å sikre mennesker, uten å skremme dem bort fra områdene vi ønsker de skal besøke. Tross alt ønsker vi å lage byliv, og ikke bare bilfritt? For å lage bilfritt byliv må det vi gjør ta hensyn til menneskene først. Deretter bilene. Ikke motsatt.

SISTE: Aftenposten publiserte 17. desember en sak som omhandler det samme.